Herold

Catharina Carming Vestmoen er 42 år, tobarnsmamma og opprinnelig fra Sverige. Hun har bodd og jobbet som psykolog i Norge og Larvik i over 15 år. Catharina brenner for folkehelse og hverdagsglede, og det å få ut psykologifaget til folket.

Her om dagen skulle jeg legge på nytt sengetøy. Mens jeg vrenger og rister på dynetrekket, fyker det plutselig ut en sokk fra det innerste mørke dypet av trekket. «Nei, men se på det! Der var du jo!» Jeg tok meg faktisk i å bli ordentlig glad og faktisk litt lettet også. Da var mysteriet med den savnede sokken etter sist bretting av tøy løst. Hvordan er det mulig å bli glad av noe sånt, lurer dere kanskje på nå, eller kanskje noen kjenner seg igjen?

Jo eldre jeg blir og jo mer jeg ser av livets skjørhet, desto mer setter jeg pris på de bittesmå tingene. I forbindelse med sykdom og tap i nær familie har jeg kanskje til og med klamret meg litt til de små gratis tingene i hverdagen. Livet er ikke «bare bare». Verdensbildet er definitivt ikke «bare bare». Det er mange ting som ligger langt utenfor vår kontroll her i livet. Vi velger ikke hvor gamle vi blir. Det er ikke mulig å gå gjennom et liv uten å oppleve tap og sorg, og langt de færreste av oss har mulighet til å påvirke verdenspolitikken.

Innimellom har jeg kunnet ønske at livet var lagt opp slik at vi visste at vi alle sammen fikk lov til å bli 85 år. Punktum. At vi slapp å bekymre oss for sykdom, uhell, for å miste brått og brutalt. Så har jeg likevel hver gang landet på at det er en grunn til at vi har de eksistensielle betingelsene i livet som vi har. Nettopp det at vi ikke vet hvor lang tid vi har, er det som gjør at vi passer på å si «kjør forsiktig» når en elsket skal ut på tur, at vi legger vekk det vi sitter med og tar i mot når kjæresten, vennen, barnet kommer inn døren, at vi får oss til å si unnskyld og reparere når vi har såret en vi er glad i, at vi stopper opp og sender en tanke av takknemlighet når vi opplever en liten stund av hverdagsglede, fordi vi vet at det også vil komme tunge stunder.

For en tid tilbake møtte jeg på en kollega som strålet og frydet seg over at avdelingen hennes var gått tilbake til en kaffesort hun satte ekstra pris på. «Jeg blir så glad over de små tingene», nærmest sang hun mens hun kikket begeistret ned i kaffeposen. Det førte til en hyggelig liten prat om gaven i å legge merke til de små tingene, litt latter og fellesskap, og jeg gikk videre med dagen min, varmere i hjertet.

I en verden der mange kjenner på en tomhetsfølelse og strever med å få tak i “meningen”, kan det kanskje være en hjelp i å tenke at meningen kan ligge i de helt, helt små tingene, og ikke minst i de hverdagslige møtene med kjente og ukjente mennesker. I det gode blikket, i smilet, i latteren, i hånden på skulderen. Med årene har jeg begynt å tenke på disse små og ofte uventede møtene som selve limet i livet. Vi kan velge å stoppe opp ved de små tingene. Vi kan feire de små seirene i hverdagen.

Mens jeg har drevet og pakket ned et liv som ikke er lenger, har jeg tenkt flere ganger, hva er igjen av oss når vi ikke er her lenger. Er det universitetspoengene? Er det jobbtittelen vår? Er det bankkontoen? Er det antall venner og følgere på sosiale medier? Er det de materielle tingene vi har samlet på oss? Eller er det de minnene andre sitter igjen med av oss? Hvordan vi har fått andre til å føle seg? Den vi har valgt å være i verden?

Jeg heller definitivt mot de siste punktene.

Så, i vårt menneskeliv med uunngåelige opp- og nedturer, i et verdensbilde med mye uro og usikkerhet, kommer jeg til å fortsette å si et indre «hurra!» over savnede sokker som kommer tilbake, jeg kommer til å ta et lite gledeshopp over at dagene blir lysere og at fuglene synger og kvitrer stadig høyere, jeg kommer til å klemme mye og ofte på de jeg er glad i, jeg kommer til å være bevisst på hvem jeg vil være her i verden, og hvordan jeg ønsker at andre skal føle seg rundt meg. Jeg kommer til å takke folk for hvem de er og hva de betyr for meg, mens vi fortsatt er her.

Gode ord og komplimenter trenger vi på ingen måte å spare på til avskjedstaler på jobb, minnesider og siste taler.

Hvem blir med på en «si hei»-kampanje?!

«Det enkle er ofte det beste»