Herold

Vi må verne om Nord-Norge før vi glemmer hva hjemmet vårt handler om, slik mange allerede har glemt hva fotballen en gang handlet om.

Heia Bodø/Glimt og heia Nord-Norge! Det som skjer på Aspmyra om dagen, er ingenting mindre enn et virkelighetsfjernt eventyr. En norsk folkefest og en nordnorsk råskap uten sidestykke. Det er et paradoks at mens våre gule reiser ut og banker de blå stormaktene, Inter Milan og Manchester City, på fremmed jord, sitter vi her hjemme og ser vår egen jord bli banket både gul og blå av andre stormakter.

Jeg snakker om masseturismen.

Fra feskslog til kaffelatte

Det er noe ironisk over at Glimts knallsuksess er med på å polere utstillingsvinduet vårt mot den store verden. For hver gang Knutsens menn herjer i TV-ruta, øker suget etter å komme seg til Nord-Norge. Sjampanjen poppes i glede for den globale interessen fotballen skaper. I de fleste medier hører vi reiselivstopper snakke om «fantastisk økning», «lover godt» og «123% vekst resten av året».

Men dette perspektivet tilhører kun én side: turistnæringen. For oss som bor her, betyr tallene ofte noe annet. Jeg ser at turismen skaper arbeidsplasser og liv i havnene, men disse solskinnshistoriene kan ikke lenger brukes som et frikort.

Som lofoting synes jeg turismen, sammen med en type tilflytting som verdsetter kulissene høyere enn hverdagen, legger grunnlaget for en dyp fremmedgjøring av egen region og identitet. Vi ser en snikende disneyfisering, der Lofoten – og nå i rasende fart resten av Nord-Norge - behandles som en av Disneys temaparker: En verden der ingenting er helt ekte, og der du skal konsumere fra det sekundet du trer inn. Her verdsettes fasade over fakta, og den usminkede virkeligheten fjernes fra kulissene.

Jeg husker en tid da det ennå luktet feskslog i fiskeværene våre, og det sto en kar i arbeidsklær og bantes på nordnorsk. Nå lukter det nytraktet kaffe som må bestilles på engelsk fra en hip og senete klatrer med bart. Vi reduserer oss selv til et produkt i vår egen kulisse, og endrer hvem vi er for å imøtekomme turistenes forventninger om oss. Dette er disneyfiseringens kjerne: Alt blir en vare.

Naturen og kulturen vannes ut fra noe vi skal leve i, til noe vi skal tjene på. Før gikk det sauer på beite der det nå står turister i kø. Sauen ga lofotingen ull; køen gir reiseselskapet omsetning. I de fleste hus bodde det lofotinger som skapte liv og bidro til sine nærmeste. Stadig mer av byggeprosjektene i dag bygges for å betjene de besøkende og imøtekomme deres forventinger. Kanskje jeg er gammeldags når jeg sier at nordnorske hus skal være hjem, ikke spekulasjonsobjekter.

Mens reiselivstoppene klirrer i glasset, står våre egne samfunnskritiske institusjoner i knestående. Det er et hån mot lokalbefolkningen når lærere må gå, fødeavdelinger trues av nedleggelse og vi mangler folk i eldreomsorgen, samtidig som vi pøser inn penger for å tilrettelegge for turistene.

Sett laget foran stjernespilleren

Vi må minne oss selv på at det finnes verdier som ikke kan måles i grønne og røde tall i et Excel-ark, og det er nettopp her Bodø/Glimt skiller seg ut fra resten av fotball-Europa. For hvorfor er dette laget egentlig så fascinerende? Er det fordi de tjener fete bonuser? Er det fordi de har lovende utsikter til Champions League-milliarder?

Mitt svar er et rungende: Nei! Kjetil Knutsen nevner stadig «vår måte» i intervjuene sine. Vår måte handler om å stole på seg selv og aldri gå på akkord med hvem man er. Hva om stødige nordlendinger overførte det samme tankegodset til forvaltningen av Nord-Norge? Hva om vi insisterte på å gjøre ting på vår måte, i stedet for å la turistnæringen diktere hvem vi skal være for å så selge oss så billig som mulig?

Glimt inspirerer oss fordi de er en ressurssvak David i en verden av ressurssterke Goliater. De viser oss hva som skjer når man setter samhold, lokal stolthet og personlig utvikling foran kortsiktig profitt. Dette er fotball i sin pureste form – slik Nord-Norge også er på sitt mest ekte.

Glimt minner oss om en tid før idretten ble forråtnet av kontrakter, klausuler, stjernespillere med store egoer og sponsorlogoer. De beviser at man kan erobre Europa uten å selge sjelen sin underveis. Men vår måte handler ikke bare om å si nei i kampen mot reiseglade Goliat; det handler om å ta styringen. I Bodø/Glimt har de vært gode på å bruke ressursene til å bygge en grunnmur som tåler fremtiden.

Hvorfor gjør vi ikke det samme med fellesskapet vårt? Å gjøre det på vår måte betyr at vi må slutte å spille forsvarskamp mot masseturismen og heller sette premissene selv. De enorme verdiene turismen skaper burde gå til å sikre gode skoler, trygge fødsler, og nok hender i helsevesenet. Hvis vi spiller kortene riktig, kan turismen tjene oss - ikke omvendt. Vi må kreve at veksten brukes til å styrke laget, ikke bare øke lønna til stjernespillerne.

Det er på høy tid at vi viser den samme råskapen når vi skal forvalte landsdelen vår. Vi må verne om Nord-Norge før vi glemmer hva hjemmet vårt handler om, slik mange allerede har glemt hva fotballen en gang handlet om. Vi må slutte å være statister i reiselivets kulisser og igjen bli eiere av vår egen region og identitet. Vern om Nord-Norge før vi glemmer hva landsdelen vår er i sin sanneste form. La oss ikke miste røttene våre til profitten, slik verden nesten glemte hva fotballen egentlig handlet om før Glimt minnet oss på det! Nord-Norge, førr evig.