Herold

Når kommunens minste skole bevares, er det svært lite som tyder på skolenedleggelser i Tromsø med det første.

For bare kort tid sidenpekte alt i retning mot en nedleggelse av Kattfjord skole. Men slik ble det ikke i onsdagens kommunestyre.

Til slutt ble Arbeiderpartiet stående alene. De andre politikerne fredet grendeskolen på Kvaløya – til stor jubel i bygdene rundt skolen.

Det finnes godeargumenter for å bevare skolen i Kattfjord og andre små skoler, men flertallet i Tromsø-politikken har nå gitt seg selv en pedagogisk utfordring.

For hvordan skal de argumentere for å legge ned andre skoler når de har argumentert for å bevare den minste?

• Les i Nordlys: Feirer at skolen er reddet: – Vil at den skal være her kjempelenge

Onsdagens avgjørelse betyr i praksis at skoledebatten i Tromsø er lagt død i lang tid framover. Det skjer ingenting i det som gjenstår av denne perioden, og neppe noe av betydning i den neste fireårsperioden.

HELGE NITTEBERG bio

Det blir ikkenoe lettere å legge ned skoler i framtida. Kanskje blir det vanskeligere, med den presedensen som nå er skapt.

Men en del tyngdekrefter vil i det lange løp tvinge fram endringer. Stikkordene er barnetallene, eldrebølgen og ressurskrisen i kommunen. Og disse tre stikkordene henger tett sammen.

Barnetallene går ned, og har gjort det en stund. Selv om vi enkelte år ser et oppsving, er fødselstallene jevnt over for lave. Rundt 3000 pulter i Tromsø-skolen står i dag tomme, og det blir trolig enda flere ledige pulter i framtida.

Samtidig slår eldrebølgen inn med større kraft. Tromsø får rundt 200 nye personer over 80 år for hvert år som går. Ubalansen mellom ung og gammel blir verre år for år..

Tromsø kommune står i tillegg i en ressurskrise, som handler både om menneskelige ressurser og økonomiske ressurser. I denne krisen er de tvunget til å ta vare på de eldre, som det blir flere og flere av.

Det betyr at kommunen må bruke mer penger og mer folk på de gamle, og kommunen har – som vi alle vet – verken flust med penger eller folk. Det er da spørsmålet om skolene dukker opp.

Hvis kommunenskal bruke mer ressurser på pleie og omsorg, kan de samtidig bruke like mye i dag på den andre store sektoren, barn og unge?

Ressursbruken til unge vil settes opp mot ressursbruken til eldre. Dette dilemmaet vil ikke forsvinne. Det blir etter alt å dømme bare større i årene som kommer.

Tromsø kommuneer ikke alene om å stå i denne skvisen. Den gjelder i større og mindre grad i alle landets kommuner. Noen merker det allerede, andre vil merke det i nær framtid.

Kommunene kan ikke løse den demografiske floken alene. Staten må mye tyngre på banen.

Det betyr ikke at lokalpolitikerne kan toe sine hender, men de trenger hjelp for å ta oss gjennom brottsjøene som kommer.