Herold

Nordnorsk debatt har de siste ukene vært dominert av en lang rekke innlegg om ett spørsmål: Er samene et kolonisert folk? Det startet med professor Astri Dankertsens innlegg «Stormfull forsoning». Siden har innleggene kommet tett. Skjalg Fjellheim skrev «Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder». Advokat Oddmund Enoksen svarte med «Krigsretorikk og rasismestempling forkledd som forskning». Dankertsen fulgte opp med «Akademisk frihet for forskere på samiske forhold er ikke et importproblem, men et demokratisk grunnprinsipp». Deretter har flere forskere fra universitetsmiljøene meldt seg på: Ande Somby, Mikkel Berg-Nordlie, Nina Sivertsen og Lill Tove Fredriksen, blant andre. Samtidig deltar også samepolitiske aktører, blant annet Lina Márjá Allas Karlsen fra SV. Når man leser innleggene samlet, er det vanskelig å ikke legge merke til et mønster: Kritikk av forskningen blir ofte møtt med forklaringer om at kritikerne ikke forstår teorien. Vi får høre at kritikken ikke er «kvalifisert». At problemet ligger i «lesningen». At teorien ikke er forstått godt nok. Ande Somby skriver til og med at «all kritikk er ikke like kvalifisert». Da melder et enkelt spørsmål seg: Hvem er egentlig kvalifisert til å delta i denne debatten? Er det bare professorer, førsteamanuenser og forskningsprofessorer ved universitetene? For når forskning publiseres i aviser og brukes aktivt i politiske diskusjoner om samiske forhold, må den også tåle kritikk fra mennesker uten akademisk tittel. Samtidig er det grunn til å stille et annet spørsmål: Hvor stort er egentlig meningsmangfoldet i forskningsmiljøene som dominerer denne debatten? Mange av forskerne som deltar kommer fra de samme institusjonene – særlig UiT Norges arktiske universitet – og arbeider innenfor de samme teoretiske tradisjonene. I tillegg beveger flere seg i et samepolitisk landskap hvor særlig NSR-tradisjonen lenge har hatt betydelig innflytelse. Når de samme perspektivene går igjen både i akademia og i deler av samepolitikken, er det ikke urimelig å spørre om forskning, aktivisme og politikk til tider flyter litt for tett sammen. Nordkalottfolket har nettopp reist denne kritikken i samepolitikken. Partiet peker på at samiske erfaringer og identiteter er langt mer mangfoldige enn det bildet som ofte dominerer – både i politikken og i deler av forskningen. Ikke alle samer kjenner seg igjen i koloniseringsfortellingen som i økende grad brukes som hovedforklaring på samisk historie og samtid. Da blir det problematisk når enkelte forskningsmiljøer samtidig fremstår som om de sitter med definisjonsmakten – både over historien og over hvem som er «kvalifisert» til å mene noe om den. Forskningsfrihet er et viktig demokratisk prinsipp. Men forskningsfrihet betyr ikke frihet fra kritikk. Tvert imot. Hvis forskningen skal ha tillit i befolkningen, må den også tåle kritiske spørsmål fra mennesker utenfor universitetenes korridorer – også når spørsmålene utfordrer etablerte teorier og samepolitiske fortellinger. Historien om Nord-Norge, fornorskingen og samiske erfaringer tilhører ikke akademia alene. Den tilhører oss alle.

Det nytter ikke å gjemme seg bak statslønnet, akademisk frihet. Påstander må tåle møtet med nordnorsk virkelighet

Når uviljen mot å se forveksles med kritikk av teori

Forskningsfrihet i kolonien?

Forsoning og den ubehagelige debatten

Denne boka viser forskjellene, snarere enn likhetene, mellom urfolkene i Australia og Sápmi

Fra proletariatets diktatur til avkolonisering

Å svare på noe som ikke finnes i teksten

Krev forsoning semje?

All kritikk er ikke like kvalifisert

Jeg lurer på om professoren i Bodø er radikal nok for sin egen teori

Professor Dankertsen ser ikke bjelken i eget øye

Beskyldninger om polarisering knebler debatten

Akademisk frihet for forskere på samiske forhold er ikke et importproblem, men et demokratisk grunnprinsipp

Krigsretorikk og rasismestempling forkledd som forskning

Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder

Stormfull forsoning