Herold

Få setninger fra Bibelen har hatt et så problematisk etterliv som denne. Ordene, som evangelisten Matteus legger i munnen på folkemengden under rettssaken mot Jesus, har gjennom historien blitt tolket og misbrukt. De har ofte blitt lest som en kollektiv selvforbannelse – og som en kime til en langvarig konflikt som strekker seg helt frem til våre dager.

I fortellingen forsøker den romerske stattholderen Pontius Pilatus å redde den kontroversielle profeten fra dødsdommen. Men den pressede dommeren møtes av dette fatale utsagnet fra folkemengden. Ordene kan lyde som en krigserklæring: ikke bare en vilje til å ta ansvar for dommen, men også en forbannelse som trekkes videre til egne barn og kommende generasjoner.

Man kunne ønske at denne setningen aldri hadde blitt skrevet ned. Teologisk og psykologisk har den åpnet for spekulasjoner om evangelistens intensjon – og gitt næring til tolkninger som gjennom århundrer har bidratt til fiendebilder og mistillit.

Likevel kan teksten også leses på en annen måte. Omgitt av krigshandlinger og dypt urovekkende væpnede konflikter i vår egen tid kan Matteus’ skildring fremstå som en beskrivelse av noe allment menneskelig: hvordan hat oppstår, hvordan det kan gå i arv, og hvordan det skaper en sirkel som virker nesten umulig å bryte.

Evangeliene er skrevet nettopp for at leseren skal forstå, lære og reflektere. Gjennom to tusen år har vi utvidet vår kunnskap om konflikter, om mekanismene bak fiendebilder og om hvordan vold og hat kan eskalere. Likevel er vi fortsatt ikke i mål. Matteus’ dramatiske tekst virker derfor fortsatt urovekkende aktuell.

Lidelseshistorien har gjennom århundrer inspirert kunstnere og komponister. I 1727 presenterte Johann Sebastian Bach sin monumentale tonesetting av teksten i «Matteuspasjonen». Her forsterkes evangelistens ord med en intens dramatisk kraft. Det skremmende forbannelsesropet får både aktører og tilhørere til å grøsse.

Men hos Bach stopper ikke historien ved dommen. Musikken åpner også et rom for medfølelse, anger og forsoning. Nettopp derfor taler verket fortsatt til oss. For spørsmålet Matteus indirekte stiller, er ikke bare hva som skjedde den gangen – men hva vi selv gjør når hatet igjen begynner å samle seg i en folkemengde.

Om en uke klinger denne musikken i Kongsberg. Kanskje kan den minne oss om hvor lett det er å rive ned og ødelegge og hvor vanskelig, men nødvendig, det er å bryte sirkelen.