Herold

Stavanger Aftenblad skrev 23. februar om planlagt etablering av et gigantisk datasenter i Bjerkreim kommune, om lag 10 km inne i landet fra Egersund.

Utbyggingen vil skje i regi av North Sea Energy Park, eid av offentlige og private aktører, som satser på å få Google som hovedkunde. Google vil alene ha et kraftbehov på 360 MW, som på årsbasis utgjør 3,15 TWh, noe som igjen tilsvarer kraftbehovet til alle husholdninger i Rogaland.

Nesten all tilført energi ender opp som spillvarme

Et datasenter er et sentralt mottak for å lagre, behandle og distribuere enorme mengder med data, og for å kunne utføre disse operasjonene kreves det store mengder elektrisk energi.

Men når «strømmen» har utført sitt datatekniske «arbeid», går tilnærmet all tilført energi over til varme som må bortføres. Og i kjølvannet av alle slike planer om datasentre dukker spørsmålet opp: Hva skal skje med spillvarmen som et datasenter må bli kvitt?

Mange ønsker å se på spillvarmen fra et datasenter som en ressurs. Problemet er lav temperatur (i størrelsesorden 30–40 °C), avhengig av om det benyttes luft- eller vannkjøling. Og i dette tilfellet, med spillvarme i størrelsesorden 3 TWh/år, er det kun mulig (teoretisk) å tenke seg at selv en forsvinnende liten del av spillvarmen skulle kunne utnyttes. Utnyttelse av spillvarme fra datasentre er og forblir derfor mest «et spill for galleriet».

Miljømessig/økologisk bombe

Det mest realistiske er at all spillvarme fra det planlagte datasenteret i Bjerkreim havner i naturen, enten til vann eller luft. Og gitt lokaliseringen av datasenteret som er valgt, vil bortføringen av spillvarmen uansett føre til store problemer.

Ifølge rapport 795 fra Ecofact i 2021 om konsekvenser av utslipp til vann og luft, skal datahallene i Bjerkreim kjøles via mekanisk ventilasjon, noe som betyr å etablere et gigantisk anlegg av store industrivifter (trolig flere hundre). Støyproblemet fra et slikt vifteanlegg, som vil dure og gå 24/365, kan bli formidabelt for dem som må oppholde seg i nærheten, for vi snakker her om en samlet luftstrøm tilsvarende den gjennom en stor vindtunnel.

Alternativet til luftkjøling vil være vannkjøling, som er mer enn tusen ganger mer effektivt enn luftkjøling. Vannkjøling vil også bety minst 10–15 % mindre kraftbehov. Å hente kjølevann fra for eksempel Tengs- og/eller Ognaelva, som renner forbi den planlagte tomten, begge med en vannføring på 10–15 m³/s, for så å slippe varmt kjølevann tilbake i de samme vassdragene, vil kunne bety en økologisk krise.

Ved å anta en kjølevannstemperatur inn på 10 °C og oppvarming til 30 °C, kreves det en vanntilførsel på 4 m³/s, noe som tilsvarer vannføringen i en liten til middels stor elv.

Og når dette varme kjølevannet slippes ut i de samme elvene, vil det kunne endre det lokale miljøet drastisk som følge av at vanntemperaturen vil kunne stige flere grader, med algevekst og fiskedød som konsekvens.

Varmebortføring ved kjøling med vann i kombinasjon med kjøletårn, hvor spillvarmen bortføres som vanndamp, er en annen mulighet. Også dette har ukjente økologiske konsekvenser, tatt i betraktning den enorme varmemengden som må fjernes.

På tide å skjerpe kravene

Behovet for datatjenester øker eksponentielt, og det er trolig urealistisk å legge begrensninger på denne utviklingen. Men lokaliseringen av datasentre er kritisk, blant annet sett i forhold til mengden spillvarme som må bortføres. I dag er det nærmest fritt fram for kommuner, i samarbeid med næringsinteresser, å fremme forslag om lokalisering av datasentre, både i innlandet og i fjorder og sund. Dette gjøres tilsynelatende uten krav til troverdig konsekvensutredning, noe som er obligatorisk i nær sagt alle andre sammenhenger.

Datasentre hører definitivt ikke hjemme verken i innlandet eller i fjorder, men bør lokaliseres langs kysten hvor havet kan bli resipient for spillvarme uten vesentlige skadevirkninger.