Herold

Tirsdag, 10. mars d.å. inviterte Bodø kommune befolkningen i kommunedel Skjerstad til informasjonsmøte om evt. endringer i barnehage- og skolestrukturen. Mye folk hadde funnet veien til møtet på Skjerstad samfunnshus for å få med seg hva sentraladministrasjonen i kommunen legger opp til av endringer.

Kommunedirektør Kjell Hugvik, avdelingsdirektør for helse og oppvekst Tone Vangen og barnehage- og skolesjef Tore Tverbakk representerte administrasjonen.

Bodø bystyre har gitt administrasjonen i oppdrag å vurdere hvilke måter en kan endre den kommunale driften av skoler og barnehager på for å spare penger. Et bystyrevedtak fra 2024 og budsjettvedtak fra 2025 legges til grunn. Bakgrunnen for det bystyret har bedt om, er de alarmerende opplysninger som kommunedirektøren la fram for de folkevalgte i 2024 og i 2025: Bodøs bekymringsfulle økonomisituasjon. Han la da fram ei lang liste over tiltak for å rette opp elendigheten

Nå er saken om endringer i barnehage- og skoleordningen for kommunedel Skjerstad kommet i gang. Derfor ble dette folkemøtet holdt. Mange mener at det er i seneste laget å informere først nå! Hvis jeg forsto rett det som ble opplyst i møtet, skal denne saken behandles i bystyret i september d.å.

Som tilhører i folkemøtet tenkte jeg at nå ser vi resultatet av kommunesammenslåingen i 2005. Skjerstad kommune, som etter manges mening var bankerott på den tiden, skulle gå inn i et trygt, økonomisk forhold med Bodø. Når «storebror» Bodø overtok oss, skulle alt bli så mye bedre.

Nå er det jo mye som er forandret siden 2005. Bodø er ikke eneste kommunen som er i økonomisk trøbbel. Medisinen er å ta i bruk hardhendte metoder for å rette opp skakk-kjørt økonomi. Byråkrater foreslår, og politikere tar i bruk drastiske tiltak for å få kommunen på beina igjen. Det merkes i sentrale deler av kommunen, men ikke mindre merkbart i ytterkantene.

Ordningen som kommunedel Skjerstad har hatt for barnehager og skoler, har vi hatt siden 1984. Dagens to oppvekstsenra fungerer godt, og er viktige baser i lokalsamfunnet. Nå settes denne ordningen i spill, og det er snakk om å rive opp et godt fungerende mønster. Dette skaper både sinne, utrygghet og frykt:

sinne fordi vi føler vi er brikker i et tvilsomt spill, utrygghet fordi vi ikke vet hvordan det blir i framtida, frykt for framtidig bosetning og arbeidsliv og fraflytting.

På folkemøtet hevdet kommunens representanter at en måtte se på hva som var til barnas beste!

Ordtaket «Den vet best hvor skoen trykker, den som har den på!» er nærliggende å tenke på i denne sammenhengen. Den store krigen som har rast i Bodø sentrum og nærliggende bydeler, vitner om at skoler og barnehager er kjempeviktige institusjoner å ha i lokalmiljøet. De er enda viktigere for oss som bor i distriktene!

Byråkrater som sitter ved tegnebrettet og skal skissere nye og annerledes løsninger for barnehager og skoler, har neppe den nødvendige forutsetning for å forstå betydningen av å ha skolen/barnehagen i nærmiljøet. De folkevalgte bør forstå dette, og handle deretter. Men ofte virker det som at Bodø bystyre virker godt som styre for byen, men ikke som kommunestyre.

Mange trodde at våre økonomiske bekymringer skulle være over når vi ble en del av Bodø. Det var nok for naivt å tro.

Vi som har levd ei stund, og som har erfart både den «gamle» tid og den «nye» tid, føler at prioriteringer gjøres ved å sette grupper av befolkningen opp mot hverandre: unge kontra eldre, skole kontra eldreomsorg, kultur kontra arbeidsplasser.

Jeg er en del av eldrebølgen. Mange ganger kan det høres ut som at eldrebølgen er roten til alt ondt. Hvis landet ikke hadde hatt så mange eldre å slite med, så hadde vi kunnet virkelig nyte velstanden.

Nå bryter denne bølgen av eldre inn som en tsunami og ødelegger samfunnsøkonomien!

Milliardene renner hver time inn i statskassen. Like fullt ser vi at kommunene har sin fulle hyre med å klare sine forpliktelser overfor befolkningen.

Hva er galt med forvaltningen av dette rike landet?