Herold

Som mor til fem barn som vokser opp i «gamle Skjerstad kommune» føler jeg at det er på tide å bruke stemmen min. Her har jeg selv hatt min barndom på familiegården, og røttene her dypere enn hva slektsbøkene kan fortelle.

Bodø kommune arbeider nå med «framtidig struktur for barnehage og skoletilbud i Misvær og Skjerstad». Det vi alle skjønner er at de nå skal prøve å kutte mer ned på et lokalsamfunn som allerede har måtte tålt nedskjæring. Det er for oss et paradoks at Bodø kommune ser etter innsparinger i barnehager og skoler i distriktene, når de største økonomiske sløsingene har skjedd i sentrum. Hvorfor er det bygda som skal betale for økonomiske feilprioriteringer?

Det er lett å tro at avstanden mellom Skjerstad og Misvær er kort, når de to stedene ofte omtales sammen. I realiteten betyr det at hvis skolen og barnehagen på Skjerstad legges ned, må barn fra Breivik pendle 60 km med buss til og fra skolen i Misvær. Den samme distansen gjelder for barn bosatt i Misværmarka dersom de må pendle til Skjerstad. Til sammenligning tilsvarer det at barn i Rønvik må reise til Saltstraumen for å komme seg til skole eller barnehage. Når man da i tillegg ser på vei standarden på strekningen barna må pendles med buss, så blir man som forelder skremt.

En daglig pendling på 1 time hver vei- med bussbytter og sansestimulering (støy, lukt, temperatur) kan for de fleste være uttømmende. Hvordan kan vi forvente læring, mestring og trivsel når barnets energi er tappet allerede før hun/han har satt seg ved pulten? Og hva med kapasiteten til fritidsaktiviteter og familietid etter endt skoledag?

Da må vi stille spørsmålet: Er dette en barndom vi mener er god?

FNs barnekonvensjon sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som berører barn. Den slår også fast barns rett til hvile, fritid og lek. Barn trenger tid til venner, lekser, fritidsaktiviteter og familie. De trenger overskudd til å være barn. Når barn må pendle lenger enn det som ville vært akseptabelt for voksne, tappes denne kapasiteten, og barnas mulighet til å leve en normal og helsefremmende hverdag blir sterkt begrenset.

Flere foreldre gir uttrykk for at de ikke ser hvordan hverdagen praktisk skal gå opp dersom skolestrukturen endres. Når arbeidstid, levering til SFO, lang reisevei og henting skal kombineres, opplever mange at regnestykket ikke går opp – verken logistisk, tidsmessig eller økonomisk.

I kommune planen står det at arealpolitikken skal gi en «levende og mangfoldig kommune», og at distriktene skal ha mulighet til utvikling. Dersom kommunen virkelig ønsker dette, fremstår det motstridende å legge ned skole og barnehage – som er helt avgjørende for å opprettholde bosetting i distriktene.

Vi mener at det er best å leve og vokse opp akkurat her på bygda, og flere barnefamilier har flyttet hit i senere år. Området har mange goder som Vestvatn alpinanlegg, naturpark, sommerfestival, aktive idrettslag og kor, mange flotte fjelltopper som Lurfjelltind, et rikt kulturliv og flere kulturminner. Skolene og barnehagene fungerer som hjørnesteiner i lokalsamfunnet. De skaper aktivitet, engasjement og tilhørighet, og fungerer som møteplasser for både barn og voksne. Å bevare skolene styrker frivillighet, idrettslag, kulturtilbud og næringsliv – kort sagt hele samfunnets bærekraft.

Når skolen svekkes eller forsvinner, er det ofte starten på en utvikling som er vanskelig å snu. Dersom grunnlaget for å kunne bo her for barnefamilier forsvinner, forsvinner også familiene som holder det hele sammen.

Bodø kommune er ikke bare byen Bodø. Kommunen består også av bygder og lokalsamfunn som i Misvær og på Skjerstad. Disse bygdene representerer verdier: natur, næringsliv, boligareal og gode oppvekstmiljøer. Det må fortsatt være et reelt valg å kunne bo på landet i Bodø kommune. Der også barna skal føle seg like mye verd som de barna som bor i sentrum.

I en tid hvor mange etterspør tryggere og mindre oppvekstmiljø, er dette et verdifullt fortrinn – ikke et område som må bygges ned.

Barna i Misvær og Skjerstad vokser opp tett på naturen, mange med daglig erfaring fra gårdsdrift, stell av dyr og aktiviteter som jakt og fiske. Denne nærheten til naturen gir dem verdifulle ferdigheter, ansvarsfølelse og en aktiv hverdag som fremmer både fysisk og psykisk helse.

Dette handler til sjuende som sist om hva slags kommune Bodø ønsker å være. En kommune der også bygdene får utvikle seg – eller en kommune der distriktene bygges ned. Vi håper beslutningstakerne velger å satse på levende lokalsamfunn, sterke oppvekstmiljø og en fremtid der det fortsatt er et reelt valg å vokse opp på landet.