«Gutteklubben skrei, ungdomsklubben rogna og hunntorsken vi kan takke»
VOL – også kjent som Vesterålen Online og vol.no – holder til på Sortland og er en regionavis som dekker kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes.
«Gutteklubben skrei, ungdomsklubben rogna og hunntorsken vi kan takke»
Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.
Fiskerinæringen i nord trenger mer enn korte ordvekslinger. Den trenger samarbeid mellom erfaring og ungdom.
Jeg var ikke til stede på Skreikonferansen i Øksnes i år. Likevel har jeg lest både kommentaren «Gutteklubben skrei» og svaret fra ordfører Elisabeth Sørdahl med interesse.
Og kanskje er det nettopp derfor de er interessante å lese.
For når man legger begge innleggene ved siden av hverandre, sitter man igjen med en følelse av at begge peker på noe som er sant. Samtidig sitter man også igjen med følelsen av at debatten fort kan ende opp litt ved siden av det som egentlig er viktig.
Ordføreren har helt rett i én ting. Kystsamfunnene våre er bygd på dugnad, frivillighet og folk som stiller opp. Det gjelder enten man rigger en konferanse i en idrettshall, arrangerer festival eller møter opp på kaia før sola står opp. Den kulturen er selve ryggraden i nordnorske lokalsamfunn, og den fortjener mer respekt enn raljering.
Samtidig treffer kommentaren til Kristina R. Johnsen også en nerve mange kjenner på. Følelsen av at yngre stemmer ikke alltid slipper helt til. At etablerte strukturer kan oppleves tunge å bryte inn i. Hun antyder også en bekymring for at regionen kan miste unge mennesker dersom makten oppleves som lukket og styrt av gamle strukturer. Det er en bekymring vi ikke må la bli virkelighet.
Men her stopper også mye av debatten. For fiskerinæringen er ikke først og fremst en kamp mellom unge og gamle. Den er midt i et generasjonsskifte.
Langs kysten vår sitter det i dag mange menn, og kvinner, som pusher 70. De har brukt et helt liv på å bygge opp en næring som fortsatt er selve grunnmuren i mange nordnorske samfunn. De gjorde det lenge før kartplottere, GPS og digitale kart. De gjorde det i åpen båt, i uvær og i en tid der både marginene og sikkerhetsnettene var langt mindre enn i dag.
Det arbeidet fortjener respekt.
Samtidig er det ingen tvil om at framtida til fiskerinæringen ligger hos ungdommen. Hvis ikke nye generasjoner finner veien til havet, til båtene og til næringen rundt, vil ikke kysten vår se ut slik den gjør i dag om noen tiår.
Begge deler er sant samtidig.
Derfor mener jeg også at noe av kritikken i kommentaren bommer litt.
For det første beskrives en hel næring gjennom et rom på en konferanse. Fiskerinæringen er langt større enn det. Den består av folk på havet, på land, i mottak, på verksted, i økonomi, i forskning og i familiene rundt næringen. Den lar seg ikke fange fullt ut i stemningen fra én konferansesal.
For det andre blir alder nesten fremstilt som et problem i seg selv. Det er det ikke. Erfaring er en av de viktigste ressursene vi har i kystsamfunnene våre. Kanskje burde vi heller oppfordre til mer samarbeid mellom det man litt humoristisk kan kalle «gutteklubben skrei» og «ungdomsklubben rogna». Der ligger det et potensial for et sterkt og viktig samarbeid i yrket.
Et lite bilde fra virkeligheten kan kanskje forklare hva jeg mener.
Min svigerfar har vært kystfisker i over 60 år. Nå har han passert 75. Likevel finner du ham nesten hver dag nede på kaia på Andenes. Ikke fordi han må, men fordi han vil.
Der står han og tar imot ungdommen som kommer inn med skrei og annen fangst. Han spør hva de har fått i dag, hjelper til litt hvis det trengs, og bøter mer enn gjerne noen garn for dem. Det er blitt hans daglige tur.
Samtidig har han også blitt en ganske habil «charterskrei». Flere turer til syden i året hører også med nå. Det er vel fortjent etter et langt liv på havet.
For meg er han et godt bilde på hva fiskerinæringen egentlig er på sitt beste. Erfaring som møter nysgjerrighet. Gamle hender som fortsatt vil bidra. Og unge fiskere som bygger videre.
For det tredje savner jeg litt mer om realitetene i fiskeriet. Kvoter, økonomi, risiko, kapital og reguleringer. Nettopp disse spørsmålene er jo ofte det som gjør veien inn i næringen krevende for unge i dag. Og nettopp derfor kunne dette vært starten på en både spennende og nødvendig debatt om hvordan kystfisket skal utvikles videre.
For kystfisken er viktig. Ungdommen er viktig. Samtidig er det også viktig at de erfarne har tålmodighet til å lytte, dele erfaringer og være åpne for endring. Og så må vi ikke glemme en liten biologisk detalj fra havet.
Den største torsken er ofte hunntorsken. Den som bærer rogna. Den som sørger for neste generasjon. På folkemunne kalles hun ofte «tro». Kanskje ligger det også en liten parallell der til livet langs kysten.
Mange av de nordnorske mennene som i dag pusher 70 og som har vært med på å bygge skreinæringen lenge før moderne teknologi tok over, hadde neppe klart det alene.
For bak svært mange av disse historiene står sterke kvinnfolk på land. Kvinner som holdt hjulene i gang hjemme, i familiene og i lokalsamfunnene mens mennene var ute på havet.
Kysten vår er ikke bygd av bare menn. Den er bygd av hele lokalsamfunn. Derfor blir spørsmålet om gutteklubb egentlig litt lite.
Det virkelige spørsmålet er hvordan vi sørger for at neste generasjon får plass.
Og kanskje er det nettopp derfor Skreifestivalen og Skreikonferansen er så viktige møtesteder. En viktig arena der folk møtes i kjeldress, slogklær og finstas. Her møtes erfaring og framtid. Her møtes generasjoner.
Når man legger begge innleggene ved siden av hverandre, sitter jeg egentlig igjen med en følelse av at debatten kunne vært både større og viktigere enn den ble.
For framtida til fiskerinæringen i nord avgjøres ikke av hvem som vinner en liten ordveksling. Den avgjøres av hvordan vi klarer å samle erfaring og ungdom rundt samme bord.
Da snakker vi om noe helt annet. Da snakker vi om at det faktisk lukter peng.