Herold

Det er noe nesten rørende ved vår tid.

Ikke rørende slik som morgensol over Farris eller barn som fortsatt tror voksne vet hva de driver med, men rørende på den måten at voksne menn igjen står foran kameraer og forklarer verden som om historiebøkene bare var dekor i bakgrunnen.

Der står Donald Trump — som en 13-åring som har fått nøkkel til Det hvite hus, tilgang til verdens største leketøysskap og en knapp ingen voksne burde pekt på uten oppsyn. Ved siden av ham står Pete Hegseth med ansiktet til en mann som fortsatt ser ut til å mene at verden lar seg rydde med kommandorøst, flagg og tilstrekkelig alvor i panna. Og millioner lytter som om dette er helt normalt. Det er nesten poetisk absurd. For vi har sett dette før.

Gamle korsfarere dro av gårde med Gud i brystet og sverd i hånda. Adolf Hitler fikk preget Gott mit uns i beltespennene, som om himmelen hadde signert uniformene før marsjen begynte. Ayatollahene i Iran hevder fortsatt at det finnes en direkte linje mellom egne tolkninger og evigheten. Uniformene skifter. Mekanismen består. Mennesket forsøker igjen og igjen å beslaglegge sannheten.

Ved egentlig å si : Dette er rett. Dette er fienden. Dette er Gud. Dette er veien. Og straks bygges vegger.

For ord kan være vakre, men de kan også bli så trange at hele menneskeheten må trekke inn magen for å komme forbi. Det mest fascinerende er hvor ofte mennesker blir lik det de selv advarer mot.Man peker på fanatisme hos andre, mens egen overbevisning gradvis får samme tonefall. Man kritiserer religiøsitetens absolutte språk, samtidig som man selv snakker som om himmelen allerede har signert ens eget verdensbilde.

Noen mennesker går inn i et rom og blir en del av lyden med én gang. Andre går inn i rommet og hører først hvordan lyden allerede låter. Jeg tilhører den siste kategorien. Og lyden akkurat nå låter falsk. Ikke bare i Washington. Også her hjemme.

For også i norsk målestokk har vi utviklet en egen forkjærlighet for moralsk overtak. Vi liker å tro at vi står et lite hakk høyere på den indre sivilisasjonsstigen, som om fjorder, dugnad og brunost automatisk gir bedre dømmekraft. Vi sitter mellom fjell og formannskap og uttaler oss med en sikkerhet som av og til kunne gjort enhver gammel prest misunnelig.

Kommentarfeltene våre minner tidvis om små kirkemøter uten salmebok, der alle allerede vet hvem som har rett før første setning er ferdig lest. På Stortinget kalles det debatt. På sosiale medier kalles det ytringsfrihet. I praksis ligner mye av det mest på organiserte forsøk på å vinne over tvilen før den rekker å sette seg. Vi har blitt flinke til å mene raskt. Langt flinkere enn vi er til å undre oss.Og kanskje er mennesket enklere enn vi liker å tro:

Først er vi sikre. Så blir vi usikre nok til å tenke. Til slutt forstår noen få at sikkerhet ofte har gjort mest skade. Det er kanskje hele vår lille utviklingshistorie.

Først tror vi at akkurat vi ser klart. Så oppdager vi at vi også bærer blindsoner. Og dersom livet er nådig nok, ender vi et sted der vi skjønner at ingen sitter med hele sannheten. Men verden ser foreløpig ut til å trives godt i første etasje. Der selvrettferdigheten bor romslig, med utsikt, varme gulv og bredbånd. Og mens verden igjen øver på gamle feil med nye mikrofoner, sitter vi her hjemme og diskuterer om tonen i debatten er blitt litt skarp. For hver gang noen sier at de endelig har forstått verden fullt ut, burde resten av oss instinktivt sjekke hvor nødutgangen er.

For når mennesker blir for sikre på at de står på rett side av historien, begynner historien ofte å kremte.