Herold

– Jeg er så glad jeg lever. Nå har jeg et godt liv, og er til og med forelsket igjen, smiler Hans Martin Ildgo Lyche. Livspartneren hans døde av epilepsi i 2015. – Tapet av mannen min gjorde meg alvorlig psykisk syk og utløste en bipolar lidelse.

Hans Martin flyttet til Notodden i 2018, og er opprinnelig fra Drøbak.

- Notodden er hjemme, sier den smilende og kundevennlige karen som jobber på Meny på Tuvensenteret.

Bak smilet skjuler det seg innleggelser, selvmordsforsøk, høye ambisjoner og en stor takknemlighet til de gode menneskene han har møtt, fått hjelp av og blitt kjent med i Notodden.

Slik ble det Notodden

– Hvorfor flyttet du hit?

– Jeg hadde tidligere en venninne som bor her, og så er det rimelig å bo i Notodden. Jeg trengte en ny start i livet. Selv om jeg har fått meg kjæreste i Trondheim er også han jeg mistet alltid med meg. Min far hadde samme diagnosen, om det er arvelig strides de lærde. Jeg har nå hatt diagnosen bipolar 1 siden starten av 2017, og lever godt med den selv om jeg har noen tøffe perioder. Da jeg fikk stabilisert sykdommen i 2018 flyttet jeg til Notodden, og så ble jeg dårlig igjen.

Stor takknemlighet

Hans Martin var i kontakt med NAV allerede i 2018, og kom til Idea Kompetanse i 2019. Han har også vært hyppig bruker av Distriktspsykiatrisk senter (DPS) ved Notodden sykehus.

– Jeg er så takknemlig, sier Hans Martin, og blir varm i blikket over all hjelpen han har fått.

– DPS har vært med og reddet livet mitt. Jeg klarte heldigvis ikke å ta livet mitt, og jeg har heldigvis ikke varige men etter selvmordsforsøket.

Bipolar lidelse:

Diamanten og mammaen

På NAV Notodden nevner han spesielt Lubna Rasmussen og hos Idea trekker han spesielt fram Anlaug Landsverk.

– Lubna er diamanten min og Anlaug er mammaen min i den store Idea-familien. Lubna fulgte meg hele veien, uten å presse meg. Jeg fikk skynde meg sakte. Idea tok meg imot med åpne armer, og så ressurser i meg jeg ikke så selv. Jeg fikk rom til å prøve og feile – og det gikk bare en vei – oppover. Idea kom også med ideen om at jeg skulle ta fagbrev i salgsfaget. Jeg besto med glans våren 2024.

Må skjermes

Hans Martin tror ikke alle forstår helt hva det vil si å ha diagnosen bipolar. Type 1 anses å være den mest alvorlige.

– Jeg tror jeg er heldig som har type 1, for den er mer forutsigbar.

– Kan du beskrive hvordan det er?

– Som manisk mister man virkelighetsoppfatningen, må skjermes og legges inn, og depresjonen er dyp. Jeg er stabil ved hjelp av medisiner, samtidig som jeg har følelser. Faste rutiner og søvn er viktig, og det er godt å vite at de som er glade i meg, elsker meg som jeg er.

Overmedisinering

Han har vært tvangsinnlagt to ganger, og lagt seg inn frivillig en gang.

– I fem år var jeg så tungt medisinert at jeg ikke hadde følelser i det hele tatt. Moren min kunne ha dødd uten at jeg hadde brydd meg. I slike situasjoner slutter gjerne folk med all medisin, og det går helt galt. Jeg var så heldig å få komme inn på Hurdalsjøen Recoverysenter, som dessverre ble nedlagt da fritt behandlingsvalg ble fjernet av dagens regjering. Der trappet de ned på medisinene. En morgen lå jeg i senga og fikk angstanfall. Jeg ble så glad, endelig kjente jeg at jeg levde igjen. Det var helt fantastisk, så rart det enn kan høres ut.

Helt individuelt

– Det som passer for meg med tanke på medisinering, behandling og mye annet behøver ikke å passe for andre med samme diagnose, understreker Hans Martin.

Ifølge fagfolk vurderes han nå som undermedisinert.

- Jeg følges opp jevnlig med blodprøver, og er stabil. Jeg går på stemningsstabiliserende medisiner og har et liv med følelser uten at det tar av i noen retning. Jeg har kontroll, og er så takknemlig for at jeg lever.

Trenger du noen å snakke med?

– Suveren arbeidsplass

Han startet arbeidstrening på Meny: først èn dag i uka, så to. Etter to måneder fikk han fast jobb. Nå jobber han 80 prosent. Han hadde erfaring fra dagligvarebransjen også fra tiden før han mistet mannen sin og ble syk.

– Meny på Tuvener som en storfamilie. Vi ivaretar hverandre, og det er den beste arbeidsplassen jeg har hatt. Butikksjef og assisterende butikksjef, Frode Kåsa og Elise Mathisen, er en god duo. De er gode og veldig støttende personer. Det er en arbeidsplass hvor det er lov å si at man har en dårlig dag. Jeg kan ha angst på morgenen, men så fort jeg går inn døra på jobb slipper den. Jeg føler meg hjemme og trygg. Jobben er et fristed. Bare jeg tar i en jekketralle føler jeg meg hjemme.

Vil bli butikksjef

– Du har ambisjoner?

– Før jeg mistet mannen min i 2015, drømte jeg også om å bli butikksjef i et supermarked. Drømmen ble lagt på hylla. Takket være NAV, Idea, Frode og Elise er drømmen tilbake i full blomst.

Hans Martin er i dag butikkmedarbeider. Han jobber i kassa, i kolonialavdelingen og på fruktavdelingen. Fra nyttår ble han også valgt som verneombud.

Må følge drømmen

– Blir du boende i Notodden?

– Jeg må følge drømmen, og butikksjefen her er bare noen år eldre enn meg. Kjæresten er fra Trondheim, men dit blir det ikke aktuelt å flytte. Det må bli et sted på Østlandet hvor jeg har familie, venner og kjente, hvis ikke butikksjefen her finner på noe annet da.

Både i jobb og andre sammenhenger handler det om å finne det man er god på – og utvikle det.

Sosialt nettverk

– Hvordan var det å bli kjent med folk i Notodden?

– Inger Myhre Rauland, solstrålen i kassa, pleier å si at jeg kjenner så mange. Jeg er blid og utadvendt og liker å bli kjent med folk, og har vært opptatt av å ha et sosialt nettverk. Jeg ser hele mennesket, og jeg var også aktiv da Kirkens Bymisjon hadde kafé her.

Liker å lage mat

– Hva gjør Hans Martin når han ikke er på jobb?

– Jeg trenger mye hvile, og så liker jeg å lage mat, bake. Jeg liker også å være sammen med venner, og så går det mye tid til denne, svarer han litt skyldtynget og peker på smarttelefonen.

Avslutningsvis har Hans Martin et budskap:

– Selv om man har det tøft, kan ting snu. Åpenhet er viktig, og så har vi alle noen hemmelige rom. Man kan være personlig og ikke privat. Jeg har alltid vært åpen, for jeg har ikke noe å skamme meg over. Jeg har en sykdom.

Folk