Herold

Arild Buanes ved Samfunnsplanlegging ved UiT skriver i sitt innlegg 9. mars at mitt forslag om tunnel til Marisletta er som å flytte utenfor sjakkbrettet. Jeg mener det tvert imot er et sjakktrekk.

Marisletta – et case for regneøvelser eller en realistisk utviklingsmulighet?

Min beregningav samfunnsøkonomisk lønnsomhet følger standard metode, i tråd med veilederen fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ). Når jeg bruker uttrykket «tenke utenfor boksen», handler det om å vektlegge rimelige tomter – et hensyn som ikke kan legges inn i Statens Vegvesens dataverktøy. Det er ikke en kritikk av verktøyet – slike systemer vil alltid ha begrensninger. Men kanskje er det nettopp på grunn av slike begrensninger at tidligere rapporter har oversett et åpenbart samfunnsøkonomiske bidrag fra en ny Kvaløyaforbindelse.

Jeg viser at en slik tunnel vil være svært lønnsom. Den samfunnsøkonomiske gevinsten kan bli fem milliarder. Beregningene bygger selvsagt på forutsetninger som kan diskuteres. Buanes stiller for eksempel spørsmål ved min antakelse om at det kan bygges 400 boliger i året. De siste 25 årene har det i gjennomsnitt blitt igangsatt 573 boliger årlig i Tromsø. Det er naturlig at de fleste nye boligene vil bygges der det er billigst.

Buanes har rett iat prognosene fra SSB viser et Tromsø i stagnasjon. Dette reflekterer i stor grad den svake befolkningsveksten Tromsø har hatt de siste årene. Befolkningsvekst henger igjen sammen med boligpriser og arbeidsmarked. Med en ledighet på rundt 1,2 prosent er det neppe mangel på arbeidsplasser som er hovedproblemet. Høye boligpriser er en langt mer sannsynlig forklaring. Med økt tilgang på rimelige og sentrumsnære tomter burde befolkningen kunne vokse mer enn SSBs nåværende anslag.

Dette bør ikkebli en tunnel «folk flest ikke skal kunne bruke», slik Buanes formulerer det. Bomavgiften bør være for høy til at dagpendling er hensiktsmessig, men lav nok til at tunellen kan brukes til nødvendige og viktige formål. Det bør ikke være vanskelig å finne balansen. Avgiften bør selvsagt ikke være så høy at det lønner seg å kjøre omveien over brua og betale bompenger der. Et forbud mot å bruke tunnelen vil neppe være nødvendig.

Jeg tror ikke Tromsøs befolkning først og fremst er opptatt av om de får kjøre gjennom tunnelen hver dag. Jeg tror de fleste synes det er viktigere å bo i en by der boligprisene er overkommelige. Der det går an for unge å bo og leve samtidig.

Alternativet– at alle nye boliger i hovedsak skal bygges i sentrum – ser ikke ut til å fungere særlig godt. Det finnes alltid en tomt her og der, men tomtene blir små og dyre. Forskning, økonomisk teori, erfaring og sunn fornuft tilsier at kostnadene da øker. Erfaringene fra Tromsøs byfortetting så langt er ikke oppløftende.

Byutviklingenbør være kompakt, men ikke ultrakompakt. En bydel fem–seks minutter fra sentrum bør være innenfor det rimelige, særlig dersom den kan bidra til lavere boligpriser og økt aktivitet for næringslivet, universitetet og byen generelt.

Selvsagt finnes det utfordringer. Noen er relativt enkle å håndtere. CO₂-utslipp fra myrområder kan for eksempel kompenseres ved kjøp av kvoter. Andre er mer krevende. Prosjektet vil være svært lønnsomt for grunneierne på Marisletta. Dersom mange av dem likevel motsetter seg prosjektet, kan det skape problemer. Det er slike ting en utredning må avklare.

Ideen omat vi kan kombinere befolkningsvekst og rimelige boliger ved utelukkende å bygge i sentrum, har lite støtte i forskningslitteraturen. Det finnes tiltak som kan øke boligkapasiteten i sentrum, men de er ikke alene tilstrekkelige til å løse krisen. For å redusere boligprisveksten må det bygges mer og rimelig. Det krever rimelige tomter og større felt som gir stordriftsfordeler. Femten år med byfortetting i Tromsø har som forventet dessverre ikke levert på boligpriser.

Vi som er fagfolkkan peke på konsekvenser, kostnader og nytte. Å utrede og etter hvert bygge er politiske valg som i siste instans tas av velgerne. Det ligger her en åpenbar avveining mellom bevaring av natur og utbygging, selv om dilemmaene nok står tettere på Tromsøya enn på Kvaløya. Skal Tromsø kunne vokse for å utvikle universitetet, offentlige tjenester, kultur og næringsliv, må imidlertid noe natur bygges ut.

Å være mot dette er et helt legitimt politisk standpunkt. Kanskje bør veksten i Nord-Norge heller legges lenger sør, der entreprenørånden er sterkere og boligtomter på flyplasstomten kjøpes for seks milliarder, og der fotballaget er uforskammet godt.

Men å være*for*vekst i Tromsø og mot utbygging er en selvmotsigelse.