Herold

Nyhetsmedia forteller oss daglig om den absurde, vanvittige bombingen som hemningsløst begår krigsforbrytelser, som fratar sivile alt de har bygd opp for å leve et verdig liv, driver dem på flukt, dreper – til og med de aller uskyldigste, barna.

Kyiv, Ghaza, Teheran, Beirut osv.Ledere, besatt av sin allmakt, dundrer løs, sender unge liv i døden, dreper andre lands ledere, sender beskjed om mobilisering av det groteske arsenalet de har av våpensystemer, som stadig effektiviseres i sin evne til å drepe, av vitenskapsfolk – som verden sårt trenger for til å løse katastrofene knyttet til klima og fattigdom i verden.

Å utvikle kunnskaper utdanningsinstitusjonenes oppgave. Det har blitt høyere grad av refleksjon over hva formålene med kunnskap er. I 1960 var det under 20 000 som studerte ved de høyere kunnskapsinstitusjonene i landet vårt, nå er det over 300 000. Norge har gjennomgått en utdanningsrevolusjon. Det betyr at vi også har kunnet koste på oss personer og komiteer som ikke bare reflekterer over hva kunnskapsproduksjonen skal tjene til, men også slår fast hva slags etiske standarder som gjelder. Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi (av 13.11.2024) er svært ordrikt, side opp og side ned, men de handler om at kunnskap skal tjene en bærekraftig utvikling og bevisstgjøring om ansvar for global rettferdighet. Bærekraftig utvikling er vel det mest brukte begrepet i dagens politiske språk.

RANDI RØNNING BALSVIK, bio

Det ble skaptda Gro Harlem Brundtland ledet FN kommisjonen som resulterte i den berømte rapporten, Our Common Future (1987), som så på utvikling i et globalt perspektiv i lys av hva naturmiljøet kunne bære. Utfordringen var at man skulle skape et bedre liv for alle uten å forringe naturen, og dermed ødelegge for at kommende generasjoner skulle få dekket sine grunnleggende behov. De globale utgiftene til våpenmakt ble klart adressert som en tvilsom søken etter sikkerhet. En måneds utgifter til det militære ville da være tilstrekkelig til å finansiere FNs årlige arbeid for å hindre ørkenspredning, bevare regnskoger og øke tilgangen til rent drikkevann.

Unni Eikesethhar universitetsgrad i organisk kjemi og er ansatt ved lærerutdanningen ved universitetet i Trondheim, NTNU. Nylig gav hun ut ei bok, Krigens laboratorium, som underliggende, i lys av etiske retningslinjer, problematiserer det store antallet studenter i vitenskap og teknologi som blir rekruttert til våpenproduksjon, også her i landet. Hun setter spørsmålstegn ved at hennes universitet (og det i Sør-Norge) har samarbeidsavtaler med Kongsberg Gruppen. Våpenfabrikker i Norge, og ellers i verden, er på jakt etter de beste hjernene for å utvikle sin produksjon. Nammo på Raufoss har 150 ingeniører i sin utviklingsavdeling og av dem har rundt 20-30 doktorgrad. Fabrikken annonserte nylig at de trengte å ansette rundt 700.

Etter Russlands invasjoni Ukraina har etterspørselen etter våpen skutt i været. Mellom 2023 0g 2024 økte den norske våpeneksporten med 36 prosent til 16,2 milliarder kroner. Eikeseth skriver om sine besøk på de norske våpenfabrikkene, inkludert en av de største produsentene av militære eksplosiver i Europa, Chemring Nobel i Asker. Hun blir mottatt på det vennligste og får svar på de spørsmålene hun stiller om hva som produseres. Videre handler store deler av boken om opplysende historiske gjennomganger av våpenutvikling.

Eikeseths anliggendeer også å vise eksempler på hvordan vitenskapsfolk har vendt ryggen til våpenproduksjon og viet sine liv til nedrustning, særlig gjelder det engasjementet for å minske og fjerne antallet atomvåpen. På dette området har den menneskelige galskap og hybris nådd ubegripelige høyder. Hva slags etiske begrunnelser og fornuft kan det ligge i å søke sikkerhet i våpen der en promille av arsenalet kan utslette det meste av vår klode?

I år er detførti år siden statsminister i Sverige, Olof Palme, ble drept på åpen gate i Stockholm. Han ledet en FN kommisjon knyttet til nedrustning og sikkerhet, som leverte sin rapport i 1982. (Gro Harlem Brundtland var eneste kvinne blant de 16 medlemmene.) Begrepet «common security», felles sikkerhet, ble rapportens mantra. Den angrep den rådende forestillingen om at avskrekking og konfrontasjonstenkning var veien å gå dersom man ønsket nedrustning og fred. Sikkerhet for en nasjon kan ikke oppnås på bekostning av andres opplevelse av sikkerhet. Folk må strebe etter sikkerhet i fellesskap, gjennom utstrakte forhandlinger på tvers av konfliktlinjer.

Vi tilårskomne huskerdet berømte møtet mellom presidentene i Sovjetunionen og USA, Gorbatsjov og Reagan, i Reykjavik i 1986, som var snublende nær enighet om avskaffelse av atomvåpen. Om det mislyktes, så var møtet innledningen på avskaffelse av den kalde krigen og banet veien for betydelig reduksjon i atomvåpenarsenalene det følgende året.

Det vi nå er vitne tilav militarismens elendighet og galskap, viser overtydelig at veien videre for menneskeheten er andre tilnærminger til konflikter: Respekt for motpartens angst og uro og en vilje til å søke felles sikkerhet.