Herold

På nyåret har det dukket opp to bøker i norske bokhandler med nokså likelydende titler.

Først ute var professor ved NTNU, Jonas K. Nøland, og medforfatter Sara Nøland, med «Energikrisen og løsningen på den», like etterfulgt av klimaforsker ved Cicero og foreleser i klima og energi ved NMBU, Bjørn H. Samset med «Energirevolusjonen – hvordan dekke vårt skrikende energibehov uten å ofre planeten».

Ulike agendaer

Begge bøker gir velskrevne innføringer i energisystemene og hvorfor disse er under press. En særegenhet ved ekteparet Nølands framstilling er en uttalt bruk av analogier mellom kraftsystemet og menneskekroppen, med tilhørende (ofte banale) illustrasjoner. Som pedagogisk virkemiddel fungerer dette bra i bokas innledende del, men er ikke like vellykket senere i boka når forfatterne utpensler sine forslag til dietter for energikroppen. For intet forskningsfelt er vel utsatt for mer ideologibasert synsing enn ernæringsvitenskapen. Samset velger en mer nøytral form. Han fokuserer på å gi en objektiv beskrivelse av det globale energitrilemmaet; bærekraft, forsyningssikkerhet, økonomisk tilgjengelig energi, og har ingen ambisjoner om å presentere den endelige løsningen.

Muskuløs eller slank energikropp?

På side 187 spør Nøland:«Ønsker Norge å bli sunt og sterkt?» Sunt betyr utslippsfritt og sterkt betyr industri med stort kraftforbruk, eksempelvis datasentre. Dette illustreres med en tegning av tre armer, en tynn, en normal, og en med bulende muskler. Den sterke armen svarer til en fordobling av norsk elektrisk kraftproduksjon, fra 150 til 300 TWh per år. Dette mener forfatterne best kan oppnås med utbygging av 15 GW kjernekraft, svarende til femten store konvensjonelle kjernereaktorer.

Suksesstreneren Arthur Lydiard brukte ofte metaforen om at løpere trenger musklene til en hjort, ikke en løve. Dette betyr lette, utholdende muskler i stedet for store, tunge muskler som krever for mye oksygen. I et glimt av erkjennelse skriver Nøland: «I den abstrakte verden av data og beregninger finnes ingen naturlig metning. Der andre behov kan mettes, er KI et behov uten bunn». Likevel stiller de ikke spørsmål ved om det er en god strategi for Norge å utvikle en energikropp på anabole steroider. Alternativet er jo å sette et fornuftig tak på kraftproduksjonen og trene oss sunne, slanke og utholdende.

KRISTOFFER RYPDAL, bio

Fjerner kjernekraft systemutfordringene?

Selv om Nølands bok må karakteriseres som et forsvarsskrift for kjernekraft, skriver de svært lite om det. Derimot har Samset et informativt og balansert kapittel om denne kraftkilden. Nølands fokus er kraftsystemet, som de mener er vanskelig å balansere med bare fornybar kraft. Tesen er at kjernekraft kombinert med et regulert, snarere enn markedsbasert kraftsystem, kan spare samfunnet for kostbar utbygging av nett og systemtjenester, og gi forbrukerne lavere og mer stabile strømpriser. Hvor mye som kan oppnås i denne retningen gir imidlertid ikke boka noe tallfestet svar på. Det er innlysende at væravhengige strømkilder setter større krav til nettet, men varierende vær og årstider gir også variasjoner i strømforbruket som også setter krav til kraftutveksling og nett.

I boka presenteres kjernekraften som en «grunnlast» som kan komplementere den regulerbare magasinkraften. Moderne kjernekraft kan også reguleres i noen grad, men ikke på den samme måten som magasinkraft. En kjernereaktor kan redusere sin ytelse hvis det er overflod av kraft, men redusert produksjon er energi tapt. Hovedfordelen kjernekraft har framfor vindkraft er at sistnevnte ikke kan produsere for fullt hvis vinden er svak. Magasinkraftverk kan imidlertid spare kraften til det er behov for den, slik at redusert ytelse er energi spart, og et pumpekraftverk kan «suge opp» overskuddskraft fra nettet og på den måten fungere som et batteri. For at et kjernekraftverk skal lønne seg økonomisk, må det produsere på maksimal kapasitet kontinuerlig og bidrar dermed ikke til økt fleksibilitet i kraftsystemet. Så behovet for kraftutveksling og nettkapasitet øker selv om den økte kraftproduksjonen er kjernekraft snarere enn variabel fornybar kraft.

Kjernekraft versus havvind for framtidens Norge?

Nølands hovedanliggende er å overbevise oss om at aggressiv utbygging av norsk kjernekraft vil gi oss mer og billigere kraft enn regjeringen Støres «havvindeventyr». Vi må bare være villige til å skue lengre fram enn til år 2050. Dette oppsummerer de i illustrasjonene på side 298 og 301, og er reprodusert i de heltrukne blå og svarte kurvene i figuren jeg har laget til denne kronikken. De økonomiske forutsetningene for disse estimatene har vært kritisert av andre og gitt opphav til en hissig debatt. Jeg synes imidlertid det er enda større grunn til å sette spørsmålstegn ved utbyggingstakten.

I panelet til venstre i min figur er den blå trappeliknende kurven et scenario Nøland ser for seg med femten store (1 GW) kraftverk bygget i tidsrommet år 2040–2065. I høyre panel er finansieringskostnaden med 6 % rente og femten års nedbetalingstid stipulert under en antakelse om en byggekostnad svarende til 194 øre per kWh produsert i løpet av nedbetalingstiden, og at teknologilæring vil redusere byggekostnadene med 8 % fra hver reaktor til den neste. Videre at driftsutgiftene for årene 15–100 ligger mellom 30 og 40 øre per produsert kWh

Er dette turboscenarioet realistisk?

For å sette det hele i relieff vil jeg påpeke at det i år 2022 ble startet opp 6 slike reaktorer i verden med byggetid fra 6 til 18 år, de fleste med astronomiske kostnadsoverskridelser. Scenarioet forutsetter at verdens kjernekraftindustri i de kommende tjuefem årene vil sette inn en tredjedel av sin nåværende konstruksjonskapasitet i et knøttlite land uten erfaring med kjernekraft. Og hvordan skal man oppnå 8 % læringsreduksjon av kostnadene mellom reaktorer som starter bygging med mindre enn to års mellomrom?

I panelet til venstre har jeg antydet et alternativt scenario (rød trappekurve) med fem års intervall mellom oppstart av reaktorene. Dette gir en lavere vekst i produksjonen sammenlignet med havvindscenarioet representert med den svarte kurven. Til gjengjeld blir strømprisen lavere enn i turboscenarioet fram til år 2065, og betydelig lavere enn for havvindscenarioet. Nøland har imidlertid antatt at det ikke vil være noen prisreduksjon gjennom læring for havvind. Dette strider mot det aller meste som har vært publisert om dette spørsmålet, og særlig gjelder dette flytende havvind, som i dag er svært umoden teknologi. Jeg har derfor også plottet to kurver som jeg har beregnet for 1 % og 2 % årlig kostnadsreduksjon, svarende til en halveringstid av kostnader på henholdsvis 69 og 34 år. Dette illustrerer at realistiske endringer av Nølands antakelser gir mindre kraftproduksjon fra kjernekraft i forhold til havvind og sammenlignbare strømpriser.

Bekreftelsesfella

Poenget mitt med disse øvelsene er å påpeke en fundamental svakhet i Nølands tilnærming. Vi kan bare skaffe oss innsikt i hva framtida vil bringe ved å analysere et stort antall scenarioer der hvert steg framover kan bære i mange mulige retninger med ulike sannsynligheter. Ved å basere seg på kjernekraften som en hellig gral mister man av syne at andre like rimelige valg for hvert steg kan lede til helt andre konklusjoner.

I dette henseende gir Samsets bok en annen opplevelse. Forfatteren maler med bred pensel trilemmaet vi står overfor, snarere enn å insistere på en forhåndsgitt løsning. Alle aktuelle energiformer beskrives og vurderes på en lettfattelig måte, og til forskjell fra Nøland forklarer han tankegangen bak modelleringen av utviklingsscenarioer. De beskriver et mulighetsrom og er ikke spådommer. Informerte steg vi tar nå utelukker ikke at vegen også blir til mens vi går.

Bærekraft og sikkerhet

Kjernekraft og fornybar energi er begge utslippsfri i et framtidig energisystem der fossil energi er eliminert. Begge bøker poengterer at vind- og solenergi setter store krav til materialressurser og særlig gjelder dette sjeldne jordmetaller. Dette fører til stort press på disse ressursene, som er svært ulikt geografisk fordelt, men på lengre sikt må disse problemene løses gjennom resirkulering. Kjernekraft krever tilgang på uran eller thorium, som heller ikke er ubegrensede ressurser.

Nølands beskrivelse av arealutfordringene knyttet til fornybar kraft lider under mangel på erkjennelse av at ulik arealbruk har ulike økologiske skadevirkninger. Overflater beslaglagt av et kjernekraftanlegg eller flater dekket av solpaneler kan ikke sammenlignes med planarealet for en landbasert vindpark. Til havs kan vindturbiner være med å forhindre overfiske og danne strukturer for etablering av kunstige korallrev.

Begge bøker drøfter sikkerhetsaspektene ved ulike energiformer. Nøland mener, ikke overraskende, at kjernekraften er mindre sårbar, blant annet fordi den hevdes å være mindre avhengig av kraftnett. Jeg har problemer med å se at arealtette kraftverk med kjernereaktorer og lagre med høyaktivt avfall er mindre sårbar for militære angrep og terror enn mer disperserte vind- og solparker. De unnlater også å gå inn på faren for produksjon og spredning av høyanriket uran som kan brukes til produksjon av kjernevåpen, annet enn å påpeke at dette er underlagt strenge internasjonale kontrollrutiner. Krigen mot Iran illustrerer vel mer enn noe annet at disse kontrollrutinene er i ferd med å svikte i møte med sammenbruddet av den regelbaserte verdensordenen.

Bjørn Samset skriver: «Fysikeren i meg synes kjernekraft er en fantastisk energikilde, basert på fascinerende naturlover og med enormt potensial. Pragmatikeren i meg er imidlertid enig med det vanlige utsagnet; kjernekraft er trygg nok for samfunnet, men samfunnet er ikke trygt nok for kjernekraft.»