Når Fjellheim vil spre lyset over debatten
Skjalg Fjellheim skriverat vi trenger en opplyst demokratisk samtale om samiske rettigheter. Det er et godt ideal. Men et ideal prøves ikke i overskrifter. Det prøves i måten man leser, svarer og fører debatt på. Og det er her motsigelsen i hans siste innlegg blir tydelig. Han sier han vil ha en opplyst demokratisk samtale, men kompassnåla hans skjelver ikke mot sannhet, men mot det som skjermer ham fra den.
For når Fjellheim møter forskning han misliker, åpner han ikke først og fremst samtalen. Han snevrer den inn. Han gjør et analytisk språk om makt om til et ferdig juridisk oppgjør, og leser koloniale analyser som om de allerede var et fullstendig program for statsrettslig omveltning. Da er vi ikke lenger i en redelig drøfting av begreper. Da er vi i en debatt der fortolkningen løper foran teksten, og der mistenksomheten gjøres til metode.
Det er en uvøren lesning.
Det er å notereat Fjellheim synes å leve i forestillingen om at all forskning skal være etterprøvbar på én og samme måte. Dette er ingen ny innsikt. Spørsmål av denne typen sto sentralt i den bredere positivismedebatten i Europa og Skandinavia på 1950- og 1960-tallet, og fikk et tydelig norsk uttrykk i 1960-årene, blant annet hos Hans Skjervheim. Når Fjellheim skriver som om dette spørsmålet allerede er avgjort i favør av hans egen målestokk, vitner det ikke om vitenskapsteoretisk fasthet. Det vitner snarere om manglende kjennskap til en gammel og viktig uenighet.
Det mest urovekkende er likevel hva denne debattformen gjør med offentligheten. Ordskiftet er gradvis blitt flyttet bort fra spørsmål om makt, struktur og historiske ettervirkninger, og over i en strid om tone, lesning og legitimitet. Jeg har selv tatt til orde for forsoning og semje. Men semje er ikke stillhet. Forsoning er ikke at ubehaget gjøres stumt. En forsoningsprosess som ikke tåler vanskelige begreper og krevende analyser, er ikke forsoning. Det er bare en høfligere form for avvisning.
En opplyst samtale begynner et annet sted. Den begynner med å tåle at sannheten ikke alltid kommer i et språk som beroliger.