Herold

– Høsting av naturressursene på hav og land har vært selve grunnlaget for liv og bosetting i Finnmark og resten av landsdelen, skriver Bjørn Sturla Odden.

Vi kaller det naturvern når folk i Utkant-Norge ikke lenger kan benytte gamle traktorveier og ferdselsårer for å jakte, fiske, plukke bær og høste av naturen. Er det riktig å frata eldre, bevegelseshemmede og mennesker med svekket fysikk muligheten til å nyte naturen og friluftslivets goder? Tradisjonelle ferdselsårer og utfartsveier har hatt, og har fortsatt, en viktig funksjon for livskvaliteten og høstingen av våre naturressurser. Er naturen vår befolkningens rikdom, eller skal den være et rekreasjonssted for stressede søringer?

Høsting av naturressursene på hav og land har vært selve grunnlaget for liv og bosetting i Finnmark og resten av landsdelen. Denne muligheten har gitt oss matnyttige aktiviteter og tilhørighetsfølelse til naturen og landsdelen. Vi har hatt tilgang på havprodukter med topp kvalitet og akseptable priser, uten fordyrende mellomledd! Havressursloven sier klart at havressursene tilhører kystbefolkningen, ikke bare fiskerne. Tilgang til fersk fisk og havprodukter er en viktig faktor for bolysten her nord, men store deler av befolkningen har ikke tilgang til havets herligheter.

Store mengder fisk, krabbe og reker blir fanget på finnmarkskysten. De med bekjentskaper kjøper disse produktene direkte fra fiskerne, men det store flertallet er henvist til fiskebiler fra Troms. Kystbefolkningen må kreve at vår fiskeripolitikk og kvoteordninger følger havressurslovens klare intensjoner! Intensjonen med loven er at interessene til de som bor på kysten skal prioriteres. Loven skal følges! Kvotetildeling skal ikke brukes til å pleie gamle, tvilsomme sedvaneretter, frynsete og godt kamuflerte korrupsjonsavtaler eller utdaterte kvoteordninger med varierende motiver.

Sildestimene har stått i kø langs kysten denne vinteren. En snurper som laster 5 000 hektoliter, har en fangst på 500 000 liter sild. Dersom hver liter inneholder 4 sild, har båten en fangst på 2 000 000 sild. En sildefilet koster kr 26,- på Ekstra. «Gateprisen» på fangsten blir da kr 52 000 000,-. Hvor mye får båten når den leverer fangsten? Hvor blir verdiene av? Er det rimelig at en saltsugen finnmarking, som bor i en fiskerikommune for å ha tilgang på billig og fersk fisk, må betale nærmere 30 kroner for ÉN spekesild? Denne feilplasserte ferskfiskelskeren må betale dobbelt så mye som det fiskeren får hos fiskekjøperen. Fisk, lever og rogn koster det samme!

Det må legges fram en oversikt som viser hvor verdiene tar veien, slik at man kan sammenligne samfunnsgevinsten for kystbefolkningen fra forskjellige båttyper, foredlings- og fangstmetoder. Dette må legge grunnlaget for framtidens kvotetildelinger og foredlingsmetoder. Kvoteordningene må endres radikalt! Med dagens system er det norske og utenlandske investorer som skummer fløten av kystbefolkningens ressurser. Urasjonelle fangstmetoder krever store ressursuttak for å gi lønnsomhet som dekker investeringskostnadene.

Vi trenger nytenkning i samfunnssystemet vårt! Bort med byråkratene og alle fordyrende mellomledd. Befolkningen har krav på tilgang til de ressursene som de i henhold til loven eier. Oslopriser på fisk, reke og krabbe, fengselsstraff for livsglede og familierelatert skuterbruk, etnisk forskjellsbehandling og trusler om framtidige vindmølleparker stimulerer ikke bolysten her nord!

Ved neste valg må politikerne bekrefte at de forstår og aksepterer at de er befolkningens tjenere, og at befolkningens livskvalitet og mulighet til å ha glede av naturgitte fordeler skal være deres fremste målsetning. Politikere skal være befolkningens talsmenn, ikke nikkedokker for partipolitiske interesser! Politikernes holdninger, og at de forstår hva som er deres oppgaver, er viktigere enn tomme valgløfter.

Sportsresultater viser at landets befolkning kan konkurrere med de beste i verden. Vi lever i ett av verdens vakreste og rikeste land, men våre politikere produserer «fattigmenn» uten livsglede, forutsigbarhet og trygghet. Hvor lenge skal politikerne fortsette å ha bind for øynene for befolkningens ønsker og behov?