Herold

Advent nærmer seg. Eller førjulstida, for å være litt moderne. Jeg har som mål for årets advent å ikke irritere meg over dem som bruker ordet førjul i en eller annen sammensetning, men lett blir det ikke. Når julepynten dukker fram straks halloween er ryddet bort fra butikkene, forstår jeg at det er en tapt kamp å insistere på å markere advent og heller drøye jula litt. Og det er jo koselig med litt ekstra lys i mørket, selv om jeg for egen del gjerne venter litt med å pynte juletreet.

Nå skal det sies at det strengt tatt ikke er jeg som står for pynting av noe juletre. Jeg henter plasttreet ned fra loftet og sniker til meg litt julemarsipan mens andre i huset lager julestemningen hjemme. Etter litt prøving og mye feiling har jeg skjønt at det hersker ulike retninger innen pynting av juletre, og at tradisjonen fra «Du grønne, glitrende træ, god dag!» stopper ethvert forsøk på å fjerne norske flagg fra treet.

Jeg kunne skrevet mye om kommersialiseringen av jula, med julekalendere og julegensere som de mest absurde utslagene. Men i stedet for å øse ut eder og galle og bare være gretten, gammel gubbe, får jeg prøve å skrive litt om adventsforventninger.

For disse forventningene opp mot jul er både fine og rare, og litt vanskelige å vite helt hva man skal gjøre med. Det er veldig stas med alle som kommer innom kirka i desember for å få julestemning. Men kirka gjør det ikke enkelt når tekstene som leses de fire adventssøndagene ikke er i nærheten av å snakke om jul.

Heldigvis går det an å jukse litt (hvor ung kan man være for å huske Ingrid Espelid Hovig, mon tro?) og få litt julebudskap på konserter og skolegudstjenester. Men kirka er såpass i utakt med store deler av samfunnet i desember at jeg skjønner hvis noen blir forvirra. Noen vil kanskje hevde at kirka er i utakt med samfunnet hele året, det får så være.

Likevel synes jeg de vanskeligste forventningene blir de mer personlige. Noen gruer seg kanskje til første jul uten en av sine kjære. Da kan det ikke alltid være så lett med julehygge og julestemning i alle kanaler.

Mest av alt gleder jeg meg til advent og ikke minst å hente fram julemusikken. For eksempel ser jeg fram til å høre igjen Kvindelige Studenters Sangforenings plate «Stille som sne» og særlig Inger-Lise Ulsruds eventyrlige orgelspill på sporet «Sne». Da blir det virkelig adventsstemning i stua.