Naturhensyn ofres systematisk – unntakene bekrefter regelen
Arnt Orskaug, leder Lillehammer Industri- og næringsparti (INP), og Gunnar West Sørlie, styremedlem Porsgrunn INP tar opp noe viktig: at naturvernbyråkratiet noen ganger setter foten ned for utbygging av hensyn til rødlistede arter. Han mener dette er «samfunnsfiendtlig».
Rødlisteplanter må kunne flyttes
La oss se litt nærmere på det bildet. Orskaug og West Sørlie bruker to eksempler – skogsøtgras i Lillehammer og rød skogfrue i Bamle – som bevis på et byråkrati ute av kontroll. Men disse to sakene er snarere unntakene som bekrefter regelen. For i det store og hele er det ikke naturhensynet som vinner når det møter nærings- og utbyggingsinteresser i Norge.
Siden 1900-tallet har Norge mistet om lag 90 prosent av sine naturlige myrer til grøfting og utbygging. Vi har bygd ned kystlynghei, senket innsjøer, laget kanaler av elver og plantet tett granskog i lauvskoglandskap.
Arealendringer er i dag den viktigste årsaken til at arter forsvinner – globalt og i Norge. Av de drøyt 2 600 artene på Norges rødliste er det nettopp tap av leveområder som er den dominerende trusselen.
I kommunene vedtas det hvert år hundrevis av reguleringsplaner som griper inn i naturområder. Statsforvalterne fremmer innsigelse i en liten brøkdel av disse sakene – og selv når de gjør det, blir innsigelsene ofte trukket etter mekling eller overprøvd av departementet. Det er med andre ord ikke naturvernet som har overtak i dette systemet.
Andreassen foreslår å flytte rødlisteplantene til andre egnede lokaliteter. Det høres pragmatisk og greit ut, men er problematisk i praksis. Rødlistede planter er gjerne avhengige av svært spesifikke kombinasjoner av jordsmonn, fuktighet, lys og samspill med sopp og insekter. Rød skogfrue er et godt eksempel: den er avhengig av mykorrhizasopp som selv er knyttet til gammel kalkskog. Man kan ikke bare spa opp en orkidé og plante den et annet sted slik en skoleklasse plantet om blåveis i 1993. Det er ikke sammenlignbare situasjoner.
Bamle-saken er den mest oppsiktsvekkende. At kommunen har investert 40 millioner kroner i infrastruktur etter at Statsforvalteren tidligere ikke hadde innvendinger, er en alvorlig planleggingsbrist – og den kritikken er berettiget. Men løsningen på dårlig samordning mellom statlige etater er ikke å fjerne naturvernets siste skanse. Det er å kreve bedre avklaringer tidlig i planprosesser.
Det virkelig skandaløse er ikke at to rødlistede plantearter har stoppet to utbygginger. Det virkelig skandaløse er alle gangene ingen protesterte: når det ble bygd hyttefelt i inngrepsfri natur, når vindkraftanlegg ble anlagt i viktige fugletrekkorridorer, når kystlinje etter kystlinje ble privatisert og bebygd. Der hørte vi lite fra dem som nå er opprørt over skogsøtgras og skogfrue.
En løsningsorientert naturforvaltning er en god idé. Men løsningsorientering må gå begge veier: utbyggere må også tidlig i prosessen ta ansvar for å kartlegge og respektere naturverdier – ikke vente til spaden er i jorda og deretter kreve at naturen viker.
Rødlistede arter er ikke byråkratiske hindre. De er symptomer på at vi lenge har bygd og brukt for mye – og at det finnes grenser også naturen setter.