Herold

Likbilen på kaia var en øvelse, men manglende beredskap er en farlig realitet.

Med krigshelvete fra Ukraina som bakteppe rullet toget med 100 skadde, sårede og døde soldater inn på havneterminalen i Narvik. Likbilen sto klar. Presten vandret hvileløst forbi de flere hundre observatørene fra sivile etater og Forsvaret.

Et stort mediekorps sto med både kameraer og mikrofoner fulladet. Journalistene kom fra store deler av Europa til Narvik som denne morgenen kunne vært Rzeszów i det sørøstlige Polen, dit de fleste sårede fra krigen i Ukraina kommer før de blir transportert videre til andre europeiske land.

Ikke bare en øvelse

Jeg har deltatt på et titalls sivile og militære øvelser, både som soldat og som observatør. Aldri har stillheten vært så til stede som på havna i Narvik torsdag morgen. Alvoret så ut til å prege samtlige som var på plass da lokomotivet med togvognen rullet på terminalen.

Det var dystert. Vinduene på vognen var dekket til. Det hindret innsikt, men med bilder fra krigen i Ukraina var det ikke behov for fantasi.

Helseberedskapsøvelsen i Narvik var ikke bare en øvelse. Det er en viktig og riktig påminnelse av hvor nært Putins makabre krigføring faktisk er. Det burde ikke være nødvendig, men fortsatt fire år etter fullskalainvasjonen i Ukraina er det behov for en vekker.

Vi vet mer enn nok

Hvis russerne bestemmer seg for å utfordre NATO mot grensen der Russland er aller mest nervøs, i nord der Putins arsenal av atomvåpen befinner seg, er det ikke tid til årelange analyser, utredninger og politiske kamper.

Det trengs heller ikke. Vi vet mer enn nok om hvordan en krig mot Russland vil ramme.

Narvik sykehus, som også forsvarsledelsen velger å omtale som et krigssykehus, er ett eksempel. Her har Forsvarets behov endt i en politisk berøringsangst fra helseministeren og en byråkratisk kamp mot Helse Nord.

At det har tatt to år for at Forsvaret og Helse Nord har blitt enige om å jobbe videre sammen sier mye, om ikke alt, om virkelighetsforståelsen for hvor nært en krig mot Russland kan være.

Det er å håpe at alvoret fra terminalen på Narvik havn synker inn.

At ikke bare Narvik sykehus gjøres klar for det som ingen ønsker skal komme – men som plutselig kan være en realitet i morgen. Hele samfunnet må bli mer robust, ikke bare for krig men også i fred.