Herold

Professor Astri Dankertsen har full frihet til å hevde at Norge er en kolonimakt i Sapmi. Men offentligheten må kunne kreve etterprøvbare begrunnelser.

Jeg takker Astri Dankertsen for hennes siste svar, som ikke på noen måte var klargjørende. La oss derfor se nærmere på de tre innleggene fra Dankertsen i nordnorske aviser den siste uka, der det har vært en interessant utvikling underveis:

Professoren startet med en teoretisk påstand: at samers virkelighet i Nord-Norge best forstås gjennom en radikal kolonial teori, importert fra Australia. Det er en sterk, falsifiserbar påstand (som det heter i vitenskapsteorien). Og den har, som de fleste her nord er kjent med, helt enorme juridiske, sosiale og politiske konsekvenser for alle som bor i landsdelen.

Jeg lurer på om professoren i Bodø er radikal nok for sin egen teori

Dankertsen ser ikke bjelken i eget øye

Når forskning avfeies som «kolonisnakk»

Beskyldninger om polarisering knebler debatten

Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder

I det andre innlegget sitt satte hun inn et ad hominem-angrep (hun tar mannen og ikke ballen), der hun utpeker meg som Donald Trumps stedlige representant i Finnmark, hvor hun plutselig er den som forsvarer akademisk frihet og forskernes rett til å drive maktkritikk - noe som er helt på siden av min opprinnelige kritikk.

I det siste innlegget gjør hun enda en kuvending.Hun introduserer seg, helt uventet, som “emosjonssosiolog” (tre ganger gjentar hun begrepet). Dermed løfter hun seg selv ut som deltaker i debatten. Brått har det blitt følelser og ikke sannhet som er det viktigste formålet med vitenskap og forskning. Og plutselig er hun ikke lengre den som har fremmet en radikal teori, Dankertsen opptrer nå som analytiker, en som bare betrakter debatten på betryggende avstand.

Dankertsen får meg til å tenke på Tommy og Tigeren, for de som er kjent med tegneserien, der de av og til spiller Tommyball. Der er det ingen faste regler. Reglene dikter man opp underveis i spillet, og de kan endres når som helst. Poenget er å definere reglene sånn at det du selv gjør alltid er lovlig, og det de andre gjør, uansett er rødt kort.

Jeg har på følelsen at det å debattere med professor Dankertsen er litt som å spille Tommyball.

Jeg stilte spørsmål om teorien hun lente seg på, som er importvare om kolonialisme fra Australia, og om den kan ha gyldighet i vår nordnorske virkelighet. Men Dankertsen er ikke interessert i å svare på det. I stedet endret hun spørsmålet til å handle om hvem som har lov til å stille kritiske spørsmål. Plutselig var ikke lenger et ordskifte om hvorvidt teorien stemmer, ansett som relevant. Dankertsens forsvarsverk var at jeg «angriper akademisk frihet».

Jeg hadde håpet å bidra til åpen debatt om svært viktige forhold i Nord-Norge, i vår egen samtid, ved å kritisere Dankertsens forskning. Men det viste seg svært raskt, ikke minst via hennes tallrike forskningskollegaer i Oslo og her i Nord-Norge, at jeg hadde begått en forseelse — i virkeligheten hadde jeg forsøkt å sensurere forskning!

Straffen var å bli satt i bås med MAGA-bevegelsen i USA. Det viste seg at jeg ikke hadde utfordret en teoretisk påstand, jeg hadde angrepet et demokratisk grunnprinsipp, og det hadde jeg gjort uten at jeg forsto det selv.

Skjalg Fjellheim, bio

I siste innlegg endrer Dankertsen ikke bare reglene, men faktisk hele konteksten for debatten. Hun melder seg rett og slett ut av den, og bringer inn noe helt nytt: emosjonsforskning. Overbygingen handler nå om, slik jeg forstår det, om hva debatten “gjør med oss.”

Nå er ikke mine opprinnelige spørsmål om forskningsmetode, noe som krever et svar. Tvert imot. Nå har jeg og debatten plutselig blitt til noe professoren i Bodø kan analysere. Jeg har altså hatt gleden av å gå fra rollen som meningsmotstander til å bli et forskningsobjekt, i løpet av en knapp uke.

Det er kanskje slike privilegier man kan koste på seg ved Nord Universitet. Dankertsen hever seg rett og slett over alle spørsmålene jeg har utfordret henne på.

Da kan man gå til forskningen hennes for å finne svar på hva som er professorens prosjekt. Og ser man på produksjonen , så virker det åpenbart at det er temmelig radikalt, ikke bare politisk, men også vitenskapsteoretisk. Alt er eksplisitt formulert i bla. en tekst fra 2025: Avkolonisering av akademia fra et samisk perspektiv.

Det Dankertsen kan fortelle oss, er at hun ønsker å etablere samisk forskning som et separat kunnskapsregime, løsrevet fra alminnelig vestlig vitenskapelig metode, utelukkende underlagt samisk definisjonsmakt, og beskyttet mot ekstern kritikk.

Det politiske innholdet er at norske institusjoner — universiteter, domstoler, Storting — gradvis skal miste definisjonsmakten over hva som er gyldig kunnskap om Sápmi. Avkolonisering av akademia er første skritt. Den territorielle og juridiske konsekvensen følger etter som en logisk konsekvens.

Hvis man overfører dette fra akademisk språk i Bodø til nordnorsk hverdagsspråk, er det slett ikke vanskelig å se hvor dette bærer hen. Med min kjennskap til landsdelen føler jeg meg trygg på at svært få i Nord-Norge vil ha behov for ytterligere leserveiledning.

Ettersom Dankertsen leder store forskningsprosjekter, med flere titalls millioner kroner til disposisjon, gjennom sikker finansiering fra den samiske porteføljen i det offentlig finansierte Forskningsrådet, må spørsmålet stilles: Hvis en statslønnet professor i Bodø kan hevde at det norske samfunnet i den nordligste landsdelen og Trøndelag, er bygget på ulovlig okkupasjon, men når hun utfordres på det, velger å avvise alle krav om belegg som et angrep på akademisk frihet — hvordan skal vi som samfunn ha en opplyst, demokratisk samtale om samiske rettigheter?

Et universitet er jo ikke bare en tilfeldig samling forskere med ulike perspektiver. Det er sannhetssøkende institusjoner. Og de er bygget på én grunnleggende forpliktelse: At påstander kan prøves mot virkeligheten på en måte som er tilgjengelig for alle, uavhengig av hvem som fremsetter dem.

En professor har naturligvis full frihet til å hevde at Norge er en kolonimakt i Sapmi.Men offentligheten må kunne kreve etterprøvbare begrunnelser. Og der ser det ikke ut som Astri Dankertsen klarer seg så veldig godt. Men siden vi ikke kommer videre, er jeg enig med henne i at det beste nok er å sette strek.