Herold

Jeg er 35 år. Høyt utdannet. Har reist verden rundt. Jeg kan lede prosjekter og håndtere komplekse analyser. Men jeg kan ikke bytte bleier.

24. februar blejeg mamma. 35 år gammel, gift med en fantastisk mann, og plutselig forelder til det mest perfekte mennesket jeg noen gang har sett. Som alle foreldre før oss tenkte vi: Hvordan kan noe så lite være så stort?

Gjennom svangerskapet fikk jeg være med i «Min jordmor» – et samarbeid mellom Drammen kommune og Drammen sykehus. Det er et prosjekt som bygger på kontinuitet: Samme kjente jordmødre gjennom graviditet, fødsel og barseltid.

For meg har fokus på trygge relasjoner i hele perioden vært en rungende suksess.

Stor respons på tilbudet for kvinner: – Kan være med på å redde liv

Da de første riene meldte seg, ringte jeg vakttelefonen – en døgnåpen vakttelefon bemannet av jordmødrene i programmet. Innen en time fikk vi hjemmebesøk. Trygg, god og effektiv. Hun forklarte oss hva vi kunne forvente videre. Hun hadde tid. Og hun bidro ikke bare med kompetanse, men genuin omsorg.

Da vi dro til sykehuset, var jeg sliten – men jeg var trygg.

Et badekar, enepidural og mange timer senere med to kjente jordmødre og min stødige mann ved min side, ble verden et menneske rikere. Jeg følte meg sterk.

Kontrasten som møtte oss på barselavdelingen var derfor brutal.

La meg være helt klar: De ansatte på barsel ved Drammen sykehus – jordmødre, barnepleiere, og alle andre som må til for at en slik avdeling skal gå rundt – er fantastiske og dedikerte.

Jeg har ingenting negativt å si om dem som fagpersoner eller mennesker. Tvert imot. De løper fra rom til rom, gjør så godt de kan, og møter sårbare foreldre med varme og omtanke. Men tid er en begrenset ressurs.

Vi kom opppå barsel ved midnatt, etter mer enn to døgn uten søvn. Avdelingen var full, ble vi fortalt. Vi ble vist inn på et rom og ventet på en innføring i hva som skulle skje. Men den innføringen kom aldri.

Mens jeg sattder på sengekanten med en nyfødt i armene som skrek, og jeg ikke ante hva det var hun ville, følte jeg meg redd, fortvilet, og helt utkjørt.

Jeg er 35 år. Høyt utdannet. Har reist verden rundt. Jeg kan lede prosjekter og håndtere komplekse analyser. Men jeg kan ikke bytte bleier. Jeg vet ikke hva en baby skal ha på seg når den skal sove. Jeg har null erfaring med nyfødte, og jeg var overhodet ikke forberedt på en natt som denne.

Og de som skulle komme og gi oss en innføring, kom aldri. Ikke fordi de ikke ønsket det. Men fordi kapasiteten var sprengt.

Da vi trykket på alarmen for å få hjelp, fikk vi en rask forklaring. Så løp pleieren videre.

Natten ble et kaos av prøving og feiling. Morgenen etter visste vi fortsatt ikke hva som var planen. Fantes det en plan?

Dette kan babyen din få fra dag én: – Gir mange fordeler

«Dere skal bare komme dere etter fødselen, resten tar vi siden», fikk vi høre. Slappe av og amme. Men hvordan klarer man det, når kroppen er mørbanket, hormonene eksploderer, og man holder et lite menneske i armene som man elsker mer enn livet – og samtidig er et nervevrak, for man er redd for å gjøre noe som kan skade det?

Til tross for at vi var omringet av folk, opplevde jeg ikke at noen hadde tid til meg. I stedet ble jeg forsøkt beroliget med avvæpnende beskjeder som «Gjør sånn, vi går gjennom amming senere.» «Ikke tid.» «Det er sånt som man må finne ut av selv.»

Babyen ville ikke sove neste natt. En jordmor kom inn og svøpte henne. Hun viste oss – men vi var ikke i stand til å ta det inn. «Vi tar det i morgen», sa vi.

I morgen kom aldri. Det var ikke tid. Badestell? Ikke tid. Veiledning? Her er fem minutter, bruk dem godt. Ikke tid.

På andre dagen lurte de på om de kunne skrive oss ut. De trengte nemlig rommet til andre nyfødte familier. «Dere klarer dere så fint. Og dere er jo med i Min jordmor.»

Ja, det varvi. Heldigvis.

For da melken ikke hadde kommet på dag to, vi var på vei ut døra, og vekten viste at jenta vår hadde gått ned over ti prosent av fødselsvekten, raste verden sammen.

Det som faglig sett kanskje var håndterbart, ble i mitt hormonelle hode en katastrofe. Bilder av utsultede babyer kvernet rundt i tankene mine. Følelse av svikt var total. Mestringen fra fødselen var borte.

Vel hjemme så vi oss nødt til å ringe vakttelefonen igjen. Vi hadde jo ennå ikke fått orden på det med amming eller soving eller vasking.

Dagen etter kom jordmoren «min» på hjemmebesøk hos oss. Da brast det. Jeg gråt så jeg ristet. De to første døgnene etter fødsel fremsto plutselig som et mareritt. I ettertid ser jeg jo at det ikke var hele sannheten.

Selvfølgelig. Men det var min opplevelse der og da.

Min jordmor satte seg ned – på sin fridag, i skibekledning – og lyttet. Hun veiledet. Hun normaliserte. Hun tok seg tid. Og med denne tiden kom mestringen tilbake.

Dette er ikke et angrep på ansatte ved Drammen sykehus. Det er en bønn om å se rammene de jobber innenfor.

Barselsamtaler som måtas i kafeteriaen. Partnere som vandrer i gangene med skrikende små nurk om natten for å avlaste, uten et sted å sitte annet enn på en kjøkkenstol i en dunkel korridor. Ansatte uten pauserom som løper fra pasient til pasient for å slukke branner.

Samtidig er hovedinngangen til sykehuset bred og fin med store kunstinstallasjoner. HMS, jada, jeg forstår. Jeg unner sykehuset både plass og kunst. Virkelig. Sånt er faktisk viktig.

Men jeg forstår ikke at føde- og barselavdelingen skal stå på knærne de neste tiårene, mens pasienter og ansatte betaler prisen.

For det er det vi gjør.

«Min jordmor» eret strålende tiltak. Jeg har alltid vært redd for å føde. Så redd at det nok har vært en medvirkende årsak til at jeg ventet med barn. Men gjennom tett og personlig oppfølging av min dedikerte jordmor ble frykten håndterbar.

Forskning viser at denne modellen gir økt mestring og flere normale fødsler. Jeg er sågar et levende bevis. Dette er en modell som bør bygges ut, ikke begrenses.

Alle nybakte foreldretrenger tid, ro og veiledning den første tiden etter fødsel. De døgnene er ikke luksus. De er fundamentet for amming, psykisk helse, mestring, og foreldrerollen.

Økning i antall fødsler: – Kvinnene har kommet «hjem»

Jeg har vært ute en vinternatt før. Jeg har en partner som støtter meg. Jeg hadde to fantastiske, kyndige jordmødre som jeg var kjent med og trygg på. Jeg fikk starte på fødselen hjemme, omringet av kjente fjes. Likevel var jeg bare millimeter unna å miste fotfestet.

Tenk på dem som ikke har det. For det gjør jeg. Ofte.

Bravo, Drammen! – for «Min jordmor». Nå må vi gjøre det samme for barsel.

Det vi investereri de første dagene av et liv, sparer vi – menneskelig og samfunnsøkonomisk – i tiår fremover. Dette er jeg overbevist om.

Takk til Idaog Janicke og resten av de fantastisk flinke og dedikerte medarbeiderne i «Min jordmor». Dere gjør en knallsterk jobb som virkelig betyr noe.

Takk også til de ansatte ved barselavdelingen på Drammen sykehus. Jeg ser arbeidet dere gjør under hektiske omstendigheter.

Jeg ser hvor hardt dere jobber, hvor langt dere løper, og hvor mye dere ønsker og vil.

Jeg håper dere også kan få ressursene dere trenger for å kunne yte det beste for dere selv, og store og små pasienter.