Herold

Nær sagt ingen alkohol etter jul, strøsand på kjøkkenvekten, og leggetid før 21 nesten hver eneste dag. Har det gått for langt?

En helt vanlig torsdagskveld i Asker.

Jeg har akkurat stått med hodet oppi strøsandkassen i sameiet, og tatt med meg en pose med grus inn i leiligheten. Nå er kjøkkenvekten hentet frem, og jeg måler opp til sammen 1500 gram grus som fordeles på tre plastposer.

Posene går i sekken, som dermed veier nok til å tilfredsstille vektkravet til Birkebeinerrennet.

Da var den klar.

Men så var det kroppen, da. Jeg har hostet i to uker nå, så det er ikke noe nytt, men er jeg ikke litt varm også?

Da klokken blir 20, går jeg og legger meg, jeg vil være helt sikker på at jeg får nok søvn.

Tidlig, syns du?

Jo da, men ikke så mye tidligere enn det som har blitt normalen for meg. Klokken 21 er jeg stort sett på vei i seng.

Og jeg er ikke alene.

Biografi Anniken

I fjor sto nærmere 1.000 deltakere fra Asker og Bærum på startstreken på Rena for å gjennomføre enten Turbirken, Skøytebirken, Halvbirken eller selve Birkebeinerrennet, og det er ingen grunn til å tro at det er færre i år.

På samme måte har interessen for større mosjonsløp økt de siste årene, og stadig flere opplever å bli utsolgt før start.

At vi i Asker og Bærum er mer opptatt av trening enn mange andre, støttes av statistikken.

Ny trend – satser på ansattes trening

Blant annet viser den siste levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå at over 92 prosent av de med høy utdannelse har trent det siste året. For dem som har fullført grunnskolen, er tallet 80 prosent.

Og i Asker og Bærum er utdanningsnivået høyere enn i resten av landet. Her har rundt halvparten av innbyggerne høgskole- eller universitetsutdanning, mens andelen på landsbasis er litt under 40 prosent.

Derfor lemper Mari (34) grus i sekken

Disse tallene illustrerer selvfølgelig først og fremst den samfunnsutfordringen det er at trening og livsstil henger sammen med utdanning og inntekt.

Og så viser de at vi som faller innenfor den kategorien, ofte er heldig stilt. Vi har de ressursene som kreves til å sikre oss nye langrennsski, de siste joggeskoene og medlemskap på treningssenter – selv om ingenting av dette egentlig er nødvendig for å holde oss i aktivitet.

Olaf (35) har tatt treningen til det helt ekstreme: – Det er ubehagelig hele tiden

Vi har råd til å prioritere tid til oss selv.

Og vi har mulighet til å tilpasse livet vårt etter de målene vi jobber mot.

Så er jo spørsmålet om det finnes en bakside.

Er denne relativt langvarige Birken-boblen en slags moderne egoisme i dagens samfunn?

Har det rett og slett gått for langt når jeg låner grus fra sameiet og legger meg før 21, og på toppen av det nesten har kuttet ut alkohol?

Spørsmålene er betimelig, men jeg mener like fullt at for meg er svaret nei.

Rent personlig handler det om at den gleden jeg får ved å jobbe kontinuerlig mot et mål, med alt det innebærer, er større enn sene kvelder med promille.

På den måten finner jeg både krefter, motivasjon og overskudd til å takle resten av hverdagen, og ikke minst er det med på å gi meg avbrekk fra alt det resten av hverdagen byr på. Og alt dette, det er også en gevinst for dem rundt meg, jeg kan gi mer av meg selv og være mer til stede.

Så da er det bare å sette kursen mot Rena, og gå inn i den såkalte Birken-boblen for alvor. Det neste døgnet kommer alt til å handle om karbohydrater og søvn, skismøring og trinser, disponering og værvarsel, høyst sannsynlig er jeg ikke mottagelig for noe annet, og for utenforstående er det nok umulig å forstå.

Så skal jeg prøve å gå tilbake til normalen.

For når grusen er ute av sekken, da er vi de samme folka.

Tross alt.

Kontakt redaktøren