Herold

Dette skulle jeg ikke gjort. I neste øyeblikk ligger jeg på gulvet

Det første du tenker på er om noen har sett deg.

Faller du på sykkel, snubler i en handlevogn eller sklir hodestups på glattisen, er det ikke armer og bein som gjør vondt.

Smerten ligger i skammen.

Frykt for brølende latter overgår fysisk lidelse – hvis ikke fallet gjør deg tullerusk, bevisstløs eller død.

Denne uken opplevde jeg å ramle pladask foran et større publikum.

Paddeflat

Jeg gikk fra å være debattant til akrobat på 0,2 sekunder. Forsvant brått og ufrivillig fra scenen, og i fallet hørte jeg forskremte gisp fra salen.

Den eneste kontakten jeg fortsatt hadde med publikum var gjennom skosålene, som fortsatt stakk opp.

Tyngdekraft og tilfeldighetenes fandenskap er nådeløs.

Antakelig har alle med mikrofon, for eksempel på Haugalandskonferansen, sneiet innom tanken. Det samme gjør presidenter, skuespillere, lærere, hver enkelt elev og åtte milliarder andre.

Redselen for å tabbe oss ut er instinktiv og universell.

Sosiale medier krever plettfri fasade. Det glattes og pyntes i poengterte argumenter og vellykkede øyeblikk. Når vi likevel er dømt til å gå på trynet innimellom, sprekker boblen.

Det kan skje på et så harmonisk sted som på biblioteket, der alle er stille og snille.

I korte trekk, slik skjedde det:

Jeg var paneldeltaker i to debattmøter i Haugesund Folkebibliotek. Tema var kommuneøkonomi og kommunesammenslåing.

Pilot

Dette er saker med høy temperatur. Men at møtet med næringslivet og politikere skulle gå så hett for seg, så jeg ikke komme.

I folkebibliotekets storsal er én variant at de som er på scenen snakker stående, med ryggen mot Bibliotekparken.

Denne kvelden var behagelige stoler satt fram, på et podium godt hevet over gulvet.

Det ble trangt. Vi var i alt sju i de to paneldebattene, pluss to ordstyrere.

Da vi skulle sette oss, skulle jeg gi bedre plass til dem på siden. Derfor skjøv jeg stolen bakover.

Det skulle jeg ikke gjort.

I neste øyeblikk lå jeg på gulvet, nedover mellom podiet og veggen, fortsatt i stolen. Som når en pilot skytes ut av et styrtende jagerfly og lander i hutaheiti.

Forskjellen var at jeg hadde alles blikk mot meg, et stort publikum.

Der lå jeg. Overkroppen lavest, med bena låst mellom stolbein og scenekant. Hodet viklet inn i gardiner.

Fallet og Joe Biden-parodien var én ting. Saken ble ikke bedre av at jeg ikke klarte å rikke meg ut av krisen. Jeg var låst av fysikkens lover.

Sekundene gikk, og ble til år.

Da jeg kom til meg selv og skjønte hva som var skjedd, tok komikken overhånd. Jeg begynte å le. Men det var det ingen som fikk med seg fra skosålene.

For alt de visste, var jeg død.

Med tverrpolitisk hjelp til å flytte en fot, og ved å bruke egen borgerplikt og muskelkraft, kom jeg på bena igjen.

Fortumlet mottok jeg applaus fra salen, uten å ha sagt et ord. Jeg tror de var glade for å kunne klappe i stedet for å taste 112.

Men hei, jeg fikk alles oppmerksomhet, før vi ble introdusert.

Fint

Tilbake i stolen måtte jeg berolige salen med at glansnummeret kom tidlig denne kvelden, høydepunktet allerede levert.

Jeg fikk vist at Haugesunds Avis er der det skjer, formidler drama og leverer underholdning.

I første kvarter av debatten kjempet jeg hardt – mot å le høyt av meg selv. Men det skulle tatt seg ut, når temaet var økonomisk krise i kommunen.

Å falle fra scenen eller miste kontrollen er kanskje den ultimate frykten for alle som beveger seg i det offentlige rom eller står foran et publikum.

Spørsmålet er hva vi gjør for å takle det, når vi ligger der.

Det er da det skjer noe fint. Den kollektive gispingen i salen går over i en slags vennligsinnet stillhet. Folk ser ikke lenger en redaktør, en rolle eller noen som skal levere noe. De ser et menneske som har tapt kampen mot fysikkens lover.

Lettelsen i salen da jeg reiste meg besto kanskje ikke bare i at de slapp å ringe ambulanse.

For alt jeg vet tenkte kanskje enkelte «Gudskjelov, det er ikke bare jeg som er en kløne, opplever mageplask eller faller så det synger.»

Kanskje er det nettopp slike fall vi har godt av.

Det er noe befriende med å tabbe seg loddrett ut, oppleve at det ikke finnes noe filter som kan redde deg, men at det går helt fint å reise seg opp igjen og kjenne at ryggen merkelig nok er litt rettere etterpå.