Herold

Et debattinnlegg hevder at Sametinget i praksis har fått vetomakt over utviklingen i nord. Det er et retorisk effektivt argument – men det bygger på et premiss som ikke stemmer juridisk.

Dette er et klassisk eksempel på et innlegg som virker faktabasert og økonomisk rasjonelt på overflaten, men som i realiteten bygger på premisser som ikke stemmer juridisk eller institusjonelt. Innlegget er retorisk smart, men faglig svakt.

Kronikkens viktigste premiss, og også det svakeste, er påstanden om at Sametinget i praksis har fått vetorett over utviklingen i nord. Det stemmer ikke.

Sametinget har ikke vetorett i norsk rett.

Sametingets rolle bygger på tre forhold: Grunnloven §108, konsultasjonsplikten og ILO-konvensjon 169. Grunnloven slår fast at staten skal legge til rette for at samisk språk, kultur og samfunnsliv kan utvikles. Konsultasjonsordningen, som har vært praktisert siden 2005 og ble lovfestet i 2021, betyr at myndighetene skal snakke med samiske interesser i saker som berører dem. ILO-konvensjonen handler om urfolks rett til å bli hørt i saker som gjelder deres områder og livsgrunnlag.

Men konsultasjoner betyr ikke vetorett. Det betyr dialog og forsøk på å komme fram til løsninger. Den endelige beslutningen ligger fortsatt hos staten.

Spenningen mellom ressursutnyttelse og urfolksrettigheter er heller ikke noe særnorsk fenomen. Den samme debatten finnes i Canada, Australia og flere andre land. Det er med andre ord en global konflikt, ikke bare en samisk.

Derfor blir det misvisende når Sametinget fremstilles som hovedproblemet for utviklingen i nord. Debatten bør heller handle om hvordan vi faktisk kan kombinere verdiskaping, demokrati og urfolksrettigheter – innenfor de rammene norsk rett allerede gir.