Herold

BOK The Australian Wars Rachel Perkins, Stephen Gapps, Mina Murray og Henry Reynolds (red.), Allen & Unwin, 2025

I Nordnorsk debatt diskuteres nå intensivt koloniale teorier og urfolks historie og nåværende vilkår. Et sentralt spørsmål gjelder urfolket samene og om, og i hvilken grad, deres historie ligner den som andre urfolk har opplevd. Meningene er delte. En ny bok om urfolkene i Australia – The Australian Wars – indikerer at det finnes mange viktige forskjeller i hvordan disse urfolkene ble behandlet sammenlignet med samene.

Stormfull forsoning

I 1788 begyntebritenes erobring av Australia for alvor. Det var en viss hast, ettersom man ønsket å komme franskmennene i forkjøpet. Etter en treg start, innledningsvis støttet militært av rundt 500 soldater, bygde britene opp et nybyggersamfunn i landområdet som senere skulle bli millionbyen Sydney. Dens vakre havbukter med det berømte operahuset, men også den nærliggende stranden Bondi Beach – viktige reisemål for mange svenske og norske turister – tilhørte de områdene som britene tidligst koloniserte i Australia.

Til hjelp brukte de britiske imperiebyggerne dømte straffanger som ble sendt over havene til Australia. Rundt 30 000 straffanger havnet tidlig i Sydney-området, og totalt – frem til slutten av 1860-årene – ble omkring 170 000 straffanger skipet til Australia. Omtrent 20 prosent av dagens australiere stammer fra disse straffangene.

Men straffangene, soldatene og andre briter kom ikke til et folketomt kontinent. Her fantes urfolk som hadde levd der i titusenvis av år. Ved britenes ankomst anslås det å ha vært omkring én million urfolk fordelt på kontinentets mer enn 200 urfolks språk- og kulturgrupper. Mange av dem var svært ulike når det gjaldt språk, religion og kultur, men de var forent gjennom leveviset som nomadiske eller semi-nomadiske jeger- og sankersamfunn.

I den nyutgitte boken The Australian Wars (2025) skildrer 24 forfattere hvordan urfolkene, i løpet av en relativt kort tidsperiode – i en første fase ofte på omkring 50–60 år – område for område ble fortrengt og døde i kamper, smittsomme sykdommer og sult. En kombinasjon av disse faktorene førte til en reduksjon på 90 prosent i urfolksbefolkningen i årene 1788–1848, ifølge et beregningsforsøk som presenteres i boken. De fleste døde av sykdommer, mens opptil 100 000 urfolk anslås å ha dødd i «krigen» mot britene, noe som også er bokas hovedfokus. Det dødelige voldsnivået mot de australske urfolkene – nærmere fem hundre massakrer listes opp – fortsatte i varierende grad og med ulike regionale tidsforløp helt frem til 1930-årene.

Krigshandlingene og erobringen av de australske landområdene begynte i sør og sørøst, i Sydney-området, og spredte seg deretter utover landet, og til slutt til de nordlige delene. Der ble urfolkene også behandlet mer humant, blant annet fordi disse områdene ble erobret senere, men også fordi urfolkene i større grad trengtes som arbeidskraft i saue- og kvegdriften. Det dreier seg altså om en historie og hendelser som ligger relativt nær i tid.

Innledningsvisvar forholdet mellom britene og urfolkene relativt godt. Mindre konflikter med noen få dødsfall på begge sider utviklet seg imidlertid raskt til en eskalerende voldsspiral med mange døde og skadde. Samlet sett gikk utviklingen fra begynnelsen av 1800-tallet – særlig fra 1820-årene – og dette er hovedtesen i The Australian Wars – mot en regulær krigføring mellom britene og Australias urfolk.

Fra urfolkssiden ble det brukt det som i moderne tid kalles geriljakrigføring. Det handlet om relativt små, mobile kampgrupper som utnyttet lokal kunnskap om natur og terreng til å overraske motstanderne og med tradisjonelle våpen beseire soldater, paramilitære grupper og bevæpnede nybyggere. Før midten av 1800-tallet kunne denne geriljakrigføringen til tider fungere nokså godt, men britenes straffeekspedisjoner var effektive, og mange urfolksledere ble drept eller fengslet. Med stadig bedre geværer, økt bruk av hester samt militær rekruttering av lokale urfolk ble motstanden etter hvert slått ned. Disse styrkene, «Native Police Force», ledet av britiske offiserer, fremheves i The Australian Wars som særlig effektive og brutale.

The Australian Warser et viktig bidrag til den australske «historikerstriden» som har pågått siden slutten av 1990-årene. På dette tidspunktet utfordret noen forskere – støttet av ledende politikere – den forskningen som siden 1970-tallet, i oppgjør med en eldre og mer tilslørende historieskrivning som usynliggjorde volden mot urfolkene, hadde hevdet at koloniseringen av Australia var brutal, med kamper og massakrer på urfolk. Denne forskningen hevdet også at australiere bar på en historisk-moralsk skyld og at det var behov for politiske og kompensatoriske tiltak.

Det finnes,og dette er bokas uttalte patos, et sterkt behov for å etablere en kunnskapsmessig konsensus i Australia om hvordan koloniseringen faktisk foregikk. Først da kan en virkelig forsoning finne sted. På samme måte som landet hedrer de titusener av australiere som døde i kamper i fremmede land under verdenskrigene, trengs det nå – hevdes det gjentatte ganger i boken – minnesmerker og symbolske handlinger som anerkjenner og hedrer de titusener av urfolk som døde da kontinentet ble erobret.

Noen kritiske merknader er at jeg savner en historiefaglig kontekstualisering, særlig når det gjelder bokas tiltenkte kunnskapsbidrag i lys av historikerstriden. Jeg ville også satt pris på en slags epilog om tiden etter 1930-årene, ettersom den senere utviklingen bare skisseres kort. Blant annet nevnes det at det ikke var før i 1984 at urfolk hadde likeverdig borgerlig stemmerett som øvrige australiere (og at en grunnleggende stemmerett i alle delstater først kom så sent som i 1967). Spørsmål reises også av enkelte faktaopplysninger som bare nevnes i forbifarten i boken. For eksempel at urfolk i dag bare utgjør tre prosent av alle borgere i Australia, men at de er sterkt overrepresentert når det gjelder fosterhjemsplasserte barn (44 %), ungdomskriminalitet (60 %) og voksne dømt til fengsel (36 %). Andre studier viser også at urfolk i Australia, sammenlignet med andre borgere, lever kortere og har omfattende psykiske helseproblemer. Bokas hovedbudskap – at de australske urfolkenes land i perioden 1788–1930 ble erobret gjennom vold og krig – kunne med fordel vært knyttet kort til denne sørgelige nåsituasjonen for urfolk.

The Australian Warser engasjerende lesning og gir en dyp og bred beskrivelse og analyse av hvordan britene gjennom krigen mot urfolkene erobret kontinentet. Bokas fremste målgruppe er australiere, men den kan også anbefales til andre, ikke minst dem som er mer spesifikt interessert i verdens mange urfolks historie og livsvilkår.

Innen internasjonal,samt svensk, norsk og finsk urfolksforskning og urfolkspolitikk har man siden 1970-tallet – med gjennomslaget for marxistiske maktanalyser og senere mer Foucault-inspirerte maktanalyser – fremhevet at urfolk verden over har opplevd samme type maktstrukturell undertrykkelse, og at den ujevne kampen mot kolonimaktene også viser de samme trekkene. Likhetene har blitt understreket. Denne diskursivt pregede likhetstesen finnes også i den svensk-samiske kunst- og kultursektoren. Den kjente samiske kunstneren Tomas Colbengtson uttrykte det slik i forbindelse med åpningen av en utstilling (Västerbottens-Kuriren, 22.11.2025): «Jeg har hatt gleden av å reise rundt og møte urfolk over hele verden og også få ta del i hvordan kunsten brukes i ulike land i urfolks kamp. Det er utrolig hvor like historiene er, hvordan overgrepene og motstanden har sett ut.»

The Australian Warsviser at det finnes behov for å problematisere den urfolkspolitiske og vitenskapelige likhetstesen, men også dens teoretiske utgangspunkt – i Sverige særlig fremmet fra 1980-tallet – om at det ikke finnes noen betydningsfulle kvalitative forskjeller mellom intern kolonialisme og den mer klassiske kolonialismen som fant sted «på andre siden av havene», mot folk på andre kontinenter (den såkalte saltvannstesen).

Den som leser The Australian Wars – og har grunnleggende kunnskap om samenes historie – vil trolig bli slått av forskjellene mellom urfolkene, snarere enn likhetene. Mens de australske urfolkenes materielle produksjonsbetingelser og kulturer ble knust i løpet av 50–60 år, med hundretusener av døde i kamper og sykdommer, dreier det seg i Sápmi om svært lange og relativt konfliktfrie akulturasjonsprosesser. Her har samene levd side om side med andre folkegrupper siden 1100- og 1200-tallet. Selvfølgelig ble disse nordlige folkene, inkludert samene, påvirket av politikken og ambisjonene til de dansk-norske, svenske og russiske statsdannelsene fra 1400- og 1500-tallet. Men sammenlignet med utviklingen på det australske kontinentet dreier det seg om langstrakte politiske, juridiske, kulturelle og økonomiske prosesser der fysisk vold og drap var svært uvanlige innslag. Aller minst forekom noe som lignet krigføring mellom samer og ikke-samer – hovedtemaet i den leseverdige boken The Australian Wars.

• Kronikken er oversatt fra svensk av ND-redaksjonen.

FØLG DEBATTEN:

Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder

Akademisk frihet for forskere på samiske forhold er ikke et importproblem, men et demokratisk grunnprinsipp

Beskyldninger om polarisering knebler debatten

Professor Dankertsen ser ikke bjelken i eget øye

Ikke skyld på varselet

Jeg lurer på om professoren i Bodø er radikal nok for sin egen teori

All kritikk er ikke like kvalifisert

Krev forsoning semje?

Å svare på noe som ikke finnes i teksten

Fra proletariatets diktatur til avkolonisering