Herold

Vi snakker ofte om eldrebølgen som noe som kommer. Som en utfordring som kommer en gang i framtiden. Men sannheten er at den allerede er her.

Det merkes i omsorgsboliger, på sykehjem og i hjemmetjenesten over hele landet. Ansatte løper mellom rommene og tiden er knapp. Menneskene som trenger omsorg mest- blir redusert til et tidsskjema av systemet.

Vi kaller det et tilbud. Men ærlig talt – er det egentlig det?

Dette tilbudet handler ofte i praksis om det aller mest grunnleggende: medisiner, mat og personlig stell.

Men et verdig liv består av mer enn det.

Det handler om å bli sett. Om fellesskap. Om å få frisk luft. Om å ha noe å glede seg til.

Dette er ikke kritikk av de ansatte. Tvert imot. De gjør en helt formidabel innsats hver eneste dag. Problemet er systemet rundt – Et system som lenge har vært underdimensjonert, og som nå er strukket til bristepunktet.

Eldrebølgen er ikke en overraskelse. Vi har visst om den i flere tiår.

De menneskene som nå trenger omsorg, er de samme som har bygget dette landet. De har jobbet, skapt verdier, betalt skatt og lagt grunnlaget for det samfunnet vi lever i.

Vi kan ikke møte dem med et system som knapt har tid til dem.

Det mest alvorlige er kanskje at ingen egentlig kan si at dette kom som en overraskelse. Likevel står vi her – med for få plasser, for presset bemanning og et tilbud som i mange tilfeller ikke gir den verdigheten vi liker å tro at vi gir de eldre.

Når vi vet hva som kommer, holder det ikke å fortsette som før.

Vi må tørre å tenke nytt om hvordan vi organiserer eldreomsorgen. Kanskje må vi også utfordre måten vi tenker om alderdom på.

Må løsningen alltid være en institusjon? Eller finnes det andre måter å skape gode liv på – steder der eldre fortsatt kan være en del av et fellesskap, besøke naboer, gå ut i hagen og ha en hverdag med innhold?

Rundt omkring finnes det allerede ideer og initiativer som prøver å tenke annerledes om hvordan vi kan bo og leve når vi blir eldre. Ikke bare med fokus på pleie – men på liv.

Hvis vi virkelig mener alvor med å gi mennesker en verdig alderdom, må vi tørre å åpne øynene for flere løsninger. Det offentlige i samarbeid med det private kan supplere med innovasjon og valgfrihet til de eldre. Samtidig er det et stort potensial for å gi rom til det sivile samfunnet, så vi bedre kan se og hjelpe hverandre.

For dette handler ikke bare om politikk.

Det handler om hvem vi er som samfunn.

Spørsmålet er enkelt: Er dette virkelig den alderdommen vi mener de fortjener?