Herold

Én ting burde være klart og tydelig for alle enhver. USA er ikke til å stole på.

Trump-administrasjonens folkerettsbrudd,videreføring av støtten til Israels folkemord i Gaza, angrepet på Venezuela, trusselen mot NATO-allierte Danmark om å annektere Grønland (om så med makt) og nå angrepet mot Iran sammen med Israel, viser et USA mer aggressivt, arrogant og respektløst overfor internasjonal rett enn noen gang tidligere. Det er et land som ettertrykkelig har avslørt sitt rette jeg som en gangsternasjon, som lovløshetens og løgnens imperium. I likhet med at den israelske Netanyahu-regjeringen har rendyrket de verste trekkene i sionismen som bakgrunn for gjennomføring av folkemordet i Gaza, har USAs president Donald Trump rendyrket og brutalisert de verste trekkene i amerikansk utenrikspolitikk og imperialisme.

USAs intensjonerog hensikten på den politiske verdensarenaen har alltid vært makt, herredømme, dominans og kontroll over verdens naturressurser og råstoffer. Trump har bare gjort dette enda mer tydelig for oss alle at det nå handler om at «makt gir rett». Han er på mange måter et destillat av det absolutt verste som er å finne i amerikansk politikk, samfunn og kultur. Slik er Trump og Netanyahu sammenfallende i den amerikansk-israelske sionistiske forbrødringen hvor rovdyrskapitalismen råder grunnen og hvor «makt gir rett» er blitt det ledende prinsippet i internasjonal politikk. USAs og Israels aggressive krigføring i Midtøsten handler om kyniske realpolitiske motiver om å kontrollere store landområder og naturressurser i regionen, ikke minst olje- og gassforekomster.

EINAR REBNI, bio

Trump-administrasjonen anser USA som å være i en særstilling som så overlegen alle andre at det er i deres rett til å gjøre akkurat som de vil. Det samme gjelder Israel, Netanyahu-regjeringen og sionistenes oppfatning av Israel som unik i verdensaltet. Med en forsterking og radikalisering av herredømmementaliteten som følger av forestillingen om å være «Guds utvalgte folk», ser sionistiske jøder seg som hevet over internasjonale rett som alle andre må følge. Den amerikansk-israelske sionismen med Trump og Netanyahu i kompaniskap, fungerer i praksis som den største trusselen mot verdensfreden i tillegg til det russiske Putin-regimets angrepskrig mot Ukraina og trusselen overfor det øvrige Europa.

Amerikanske presidenter før Trump misbrukte humanitære argumenter om å frigjøre mennesker fra tyrannier og despoter og innføre demokrati. Forskjellen er at Trump har gjort USAs kynisme og egoisme så utvetydig og eksplisitt som aldri før. «Demokratiutvikling» i andre land etter amerikanske militære angrep og intervensjoner, har som regel betydd innsettelse av regimer og politiske ledere som er lydige og underkaster seg det amerikanske hegemoniet og gir multinasjonale amerikanske selskapene nærmest frie tøyler. De som har forsøkt demokratiutvikling i reell forstand på folkets premisser er politiske ledere som har møtt på alvorlige problemer og blitt styrtet i kupp med støtte fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. Hensikten har vært å innsette såkalte «vennlige regimer» og pro-vestlige (autoritære) ledere som kan føre en politikk i samsvar med amerikanske og vestlige økonomiske interesser og multinasjonale selskapenes policyer om ubegrenset utnyttelse av råstoff- og markedstilgang.

Et av de fremsteeksemplene var nettopp fra Iran i 1953 hvor den demokratiske og populære politiske lederen og statsministeren Muhammed Mossadegh (1882-1967) ble styrtet fordi han hadde blitt valgt som statsminister for en regjering som innførte demokratiske reformer med blant annet nasjonalisering av oljeproduksjonen slik at det iranske folket skulle nyte godt av landets rikdommer. Det kunne ikke USA og Storbritannia med British petroleum (BP) tillate, at de mistet kontrollen over de iranske oljereservene og produksjonen.

Konsekvensen av kuppet var at Sjah Muhammed Reza Phalavi (1919-1980) fortsatte som monark etter han blitt innsatt som regent i 1941, men det iranske demokratiet var en saga blott. Som eneveldig og autoritær, styrte sjahen Iran på brutalt vis fram til1979 da han måtte flykte med familien i eksil. Sjahen bygde opp det beryktede hemmelige politiet SAVAK som ble trent og opplært av CIA og den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. SAVAK drev ustrakt overvåkning og klappjakt på sjahen-regimets motstandere. Tusenvis av opposisjonelle iranske politikere, akademikere og intellektuelle ble anholdt, internert og fengslet. De ble utsatt for brutal behandling og utstrakt tortur.

USA og Storbritanniahadde fått det som de ville de beholdt innflytelsen og kontrollen over Irans oljereserver i nært samarbeid med den korrupte og brutale Sjahen. Kuppet mot Mossadegh i 1953, opprøret mot Sjahen og den iranske revolusjon i 1979 som endte med det islamistiske diktaturet, er ikke en uvesentlig del av bakgrunnen for krigen som Trumps USA og Israel nå har startet mot Iran.

Det er sønnen,65-år gamle Reza Pahlavi, til den tidligere sjahen, som nå er den fremste opposisjonslederen i eksil som er ønsket av mange eksil-iranere og et ukjent antall iranere innenfor landets grenser. Sjahens sønn er visstnok også USAs og Israels favoritt til å ta over styringen i en overgangsperiode. Det er imidlertid delte oppfatninger og mange i eksil-iranske miljøer er skeptiske og imot at sønnen til den tidligere forhatte sjahen og diktatoren skal overta når det islamske presteregimet kollapser.

Et annet kjent tilfelleav amerikansk-ledet regimeskifte, var stats- og militærkuppet i Chile i 1973 da den demokratisk valgte og populære lederen Salvador Allende (1908-1973) ble styrtet etter å ha vært Chiles statsminister siden han ble valgt i 1970. Kuppet var et utstrakt samarbeid mellom høyreekstreme chilenske militære offiserer og CIA som leverte nødvendig logistikk og finansiell støtte og bidro til en desinformasjonskampanje for å diskreditere Allende og hans regjering. Amerikanske økonomiske sanksjoner bidro til å destabilisere den chilenske økonomien som førte til kaos, misnøye og uro med streiker og demonstrasjoner. Chilenske høyreorienterte militære offiserer grep makten i et blodig kupp. Demokratiet ble avviklet og et fascistisk militærdiktatur innført. Allende ble styrtet og drept. Tusenvis av opposisjonelle og tilhengere av Allende ble internert. Mange ble drept etter å ha gjennomgått brutale avhør og omfattende tortur.

Fascisten General Augusto Pinochet (1915-2006) ble Chiles såkalte «sterke mann». Chile ble nå et økonomisk laboratorium for den amerikanske høyreorienterte liberalistiske markedsøkonomien Milton Friedman (1912-2006) som fikk en anledning til å sette ut i livet sine økonomiske teorier som favoriserte storkapitalen og de rike elitene. Friedmans markedsøkonomiske resept var en utstrakt liberalisering som tjente amerikanske multinasjonale selskaper og den chilenske overklassens interesser, en overklasse som hadde vært klare motstandere av Allendes politikk som i realiteten sto for en utjevning av klasseforskjellene, rettferdigere fordeling av landets goder og generell styrking av arbeidsfolks og folkeflertallets rettigheter.

Begge eksemplene,både med kuppet mot Muhammed Mossadegh i Iran i 1953 og kuppet mot Salvador Allende i Chile 20 år senere i 1973, handlet om å slå brutalt ned på demokratisk folkevalgte politiske ledere og deres regjeringer som ville innføre reformer som kom folkeflertallet i begge land til gode økonomisk, sosialt, kulturelt og utdanningsmessig. Forskjellen til samtidens Iran er at det ikke er et angrep på et demokratisk valgt regime, men angrep på et høyst upopulært brutalt islamistisk diktatur, et angrep som også i stor utstrekning rammer uskyldige sivile. Å hevde at angrepet handler om frigjøringen av det iranske folket, er imidlertid et skalkeskjul for USAs intensjoner om makt og kontroll som er i samsvar med hva som alltid har vært linja i den amerikanske utenrikspolitikken og bakgrunnen for USAs militære intervensjoner over så og si hele verden. Hva det fremfor alt handler om, er å sikre det amerikanske hegemoniet i Midtøsten-regionen sammen med Israel. Politisk kontroll betyr i neste omgang økonomisk kontroll ved å få USA/Israel-lojale og «samarbeidsvillige» iranere til å ta over styringen i det gamle persiske riket.

Angrepet mot Iransom er omstridt i MAGA-leiren, hevdes av Trump å være i USAs interesse. Og selv om Trump lovet at han ikke skulle igangsette noen nye kriger, er slagordet «America First» egentlig passende og helt i tråd med angrepet på Iran og hva USA tradisjonelt har praktisert i utenrikspolitisk forstand. Det har alltid handlet om å sette seg først i alle sammenhenger. For Trump er det å sette USA først ensbetydende med å promotere sitt eget ego. Når Trump selv skamløst hevder å være den største, smarteste og beste, er han i grunnen ikke annen enn en vulgarisert og høyst ufrivillig parodisk versjon av hva USA tradisjonelt har stått for som den selvskrytende bajasen som ingen egentlig liker.