Herold

Først vil jeg starte med å takke Skjalg Fjellheim for å løfte denne viktige, men ubehagelige debatten. Selv om vi er grunnleggende uenige, og det tidvis har vært krevende å stå i diskusjonene, har det også vært berikende å følge alle innlegg og kommentarer. Det viser et sterkt engasjement for en debatt som er helt nødvendig å ta, selv om det finnes stort rom for uenighet.

Her mener jeg at konklusjonen i mitt opprinnelige innlegg, Stormfull forsoning, fortsatt står seg. Og for å utvide det til også å gjelde denne debatten: Dette er kanskje ikke debatten noen av oss ønsket oss, men kanskje akkurat den debatten vi trengte.Som samfunnsviter med særlig interesse for relasjonen mellom politikk og emosjoner har debatten også vært faglig interessant. Den har vært fylt med sinne, sorg og ubehag, men også engasjement. Som emosjonsteoretikeren Sara Ahmed skriver i artikkelen Affective Economies, er emosjoner noe som gjør noe med oss. De binder kropper sammen i fellesskap – eller skyver mennesker fra hverandre – nettopp gjennom sin kroppslige intensitet. Derfor er det også viktig å studere dem ikke bare som psykologi, men som uttrykk for hvordan vi mennesker er knyttet til samfunnet vi lever i, på godt og vondt.Ofte, når vi opplever ubehag,ønsker vi å trekke oss unna for å slippe nettopp dette. Ahmed er også opptatt av å teoretisere ubehag. I denne debatten har det vært mye av det. Samtidig vil jeg hevde at vi også kan lære av ubehaget. Hvis vi skal forstå ubehageligheten i debatten, kan vi samtidig reflektere over hvordan dette ubehaget også er selve kjernen i forsoningsprosessen. Forsoning er, og bør være, ubehagelig.Debattens intensitet kan også ses som et symptom på noe annet: at Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, og den påfølgende oppfølgingen, i altfor liten grad har lyktes i å inkludere majoritetssamfunnet. Kanskje har den heller ikke i tilstrekkelig grad klart å inkludere ulike miljøer innenfor den samiske befolkningen, eller de andre nasjonale minoritetene. Her må også jeg ta selvkritikk: Som samisk forsker har jeg i for liten grad involvert temaer som angår kvener/norskfinner og skogfinner (eller jøder, romer og romanifolk, for den saks skyld). Derfor vil jeg berømme Lisa Bolin Lien for hennes innlegg, hvor hun løfter frem kvenske perspektiver i debatten.Samtidig vil jegunderstreke at mange ulike, og vanskelige, debatter har viklet seg inn i hverandre. Det har gjort det utfordrende å holde tungen rett i munnen. Store deler av debatten har også dreid seg inn mot vitenskapelige prinsipper og spørsmål om rett og galt. Her finnes det selvfølgelig mange ulike syn, også innen akademia, både når det gjelder begrepsbruk og forståelsen av hva som utgjør et godt vitenskapelig grunnlag.Noen av argumentenehar til tider hatt gjenklang fra den såkalte positivismestriden på 1960-tallet, som særlig handlet om forholdet mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap og hva slags kunnskap som er «rett». Den debatten mener jeg er et blindspor. Likevel er det svært nyttig å diskutere teoretiske begreper og i hvilken grad de er relevante for å forstå samfunnsmessige forhold. Her inntar jeg kanskje et relativt radikalt ståsted: Jeg mener at forskningens styrke ligger i at den rommer mange ulike stemmer. Innen et slikt perspektiv er det mindre viktig hva som er «rett» eller «galt», og mer interessant hvordan ulike begreper kan belyse, men også forkle, samfunnsforhold. Ingen begreper er perfekte, men når vi diskuterer dem sammen, lærer vi noe nytt og får et bredere blikk på samfunnet. Det synes jeg også har kommet frem i denne debatten.Dette gjelder ogsådet mye debatterte koloniseringsbegrepet og dets nytte for å forstå samiske forhold i fortid og nåtid. Innen forskningen finnes gode argumenter både for og imot, og nettopp denne meningsbrytningen mener jeg er viktig for å forstå situasjonen i vårt område i dag.Det finnes mangebegreper for å forstå utviklingen i det samiske samfunnet: modernisering, assimilering, kolonisering og kulturelt folkemord. Begrepene har ulik intensitet, men synliggjør også ulike sider av historien. Samtidig kan de gjøre andre forhold mindre synlige, forhold vi kanskje burde se. Som den finsk-samiske forskeren Veli-Pekka Lehtola har påpekt, har koloniseringen (dersom man bruker et slikt begrep) av Sápmi ofte blitt fremstilt som «snillere» enn kolonisering andre steder i verden. Samtidig advarer han mot å ta for lett på dette. Tidligere forskning har iblant presentert utviklingen som en nærmest uunngåelig skjebne for samene, som om de måtte gi tapt for sterkere sivilisasjoner. Dette tilslører det faktum at politikken overfor samene ikke var en naturlov, men en villet politikk, utført av politikere med en agenda.For meg som emosjonssosiologer det også interessant i seg selv når ulike teoretiske begreper gir emosjonelle reaksjoner. Kolonisering er et slikt begrep. Det er et begrep det idag er vanskelig å forholde seg nøytralt til, men nettopp derfor mener jeg at det kan lære oss noe. Om det er riktig eller galt, strides de lærde om, men at det gjør noe med folk emosjonelt, illustrerer denne debatten godt. Og nettopp den lærdommen kommer godt med i en forsoningsprosess.Mange hevderat kolonisering (eller kulturelt folkemord, for å bruke et enda sterkere begrep) er for sterke uttrykk for å beskrive den samiske situasjonen i dag. Dette er også en kritikk Fjellheim rettet mot mitt innlegg, og jeg er enig i at begrepene kan være sterke. Samtidig mener jeg det er nyttig å inkludere forskning som analyserer utviklingen i Sápmi gjennom koloniseringsbegrepet, nettopp fordi det er så tett knyttet til kampen om land og vann. Dette er også kjernen i noen av de sterkeste nåtidige konfliktene mellom samene og statene de lever i. Jeg mener derfor at begrepet kan tilføre analysen noe andre begreper ikke fanger opp. Samtidig er det både viktig og riktig å produsere forskning som bruker andre begreper. Forskningens styrke ligger i mangfoldet. Og som emosjonssosiolog har den lært meg mye, inkludert gjennom selvransakelse av mitt eget ubehag. (Og her har jeg ikke engang tenkt å gå inn på selvransakelsen av min egen skjøre samiske identitet, det blir fort et eget innlegg.)*Avslutningsvis vil jeg*, inspirert av Sara Ahmed, påpeke at nettopp intensiteten i denne debatten fra alle deltakere synliggjør hvor viktig det er at vi tar den. Det at mange debatter vikler seg i hverandre, synliggjør også at det fortsatt er mye å diskutere knyttet til forsoningsprosessen. Jeg håper derfor at den kan gi grobunn for flere, om enn forhåpentligvis litt mer konstruktive, debatter i fremtiden.

Forskningsfrihet i kolonien?

Denne boka viser forskjellene, snarere enn likhetene, mellom urfolkene i Australia og Sápmi

Fra proletariatets diktatur til avkolonisering

Å svare på noe som ikke finnes i teksten

Krev forsoning semje?

All kritikk er ikke like kvalifisert

Jeg lurer på om professoren i Bodø er radikal nok for sin egen teori

Professor Dankertsen ser ikke bjelken i eget øye

Beskyldninger om polarisering knebler debatten

Akademisk frihet for forskere på samiske forhold er ikke et importproblem, men et demokratisk grunnprinsipp

Krigsretorikk og rasismestempling forkledd som forskning

Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder

Stormfull forsoning