Herold

Hva kan ordet «kolonisering» bety, hvem bestemmer om det skal brukes, og er det splittende eller samlende?

Et hardt ordskiftehar oppståttmellom redaktør Skjalg Fjellheim (09.03.26, 10.03.26) og professor Astri Dankertsen (09.03.26a, b) – og stadig flere. Det handler om forskningsfrihet og om begrepet kolonisering.

Fjellheim ønsker forskning som «binder oss sammen», og ikke fokuserer på konflikter. Det er jo et legitimt ønske, men problemet er redaktørens metode: at universitetene skal vurdere hvilke teorier forskere skal bruke.

Da trekkes nødbremsa.Ikke fordi forskere er «hårsåre» eller «krenkede», som Fjellheim skriver, men fordi metoden er farlig. Samfunnet trenger fri, ærlig forskning. Det har vi ikke hvis forskningas begreper og analyse skal begrenses av hvorvidt makthavere -enten de sitter i regjering, storting, sameting, media, eller universitetenes ledelse- synes de er politisk formålstjenlige.

Det kan fort vise seg at samfunnet trengte nettopp de analysene som framsto som sand i maskineriet. Keiseren kan stå der en dag og merke at det begynner å bli litt kjølig.

I forsoningas navn kan vi lese Fjellheim i beste mening. Meinte redaktøren virkelig at universitetenes ledelse skal vurdere forskeres begrepsbruk og perspektiver? Eller meinte han bare at universitetenes forskere, seg imellom, bør ha mer kritisk debatt om slikt? I siste tilfelle kan vi alle senke skuldrene.

Hva kolonisering angår, er det ulike meninger blant forskere: i hvilken grad kan begrepet brukes om tilfellet Sápmi? I begrepets kjerne (sånn som jeg forstår saken) ligger at ei overmakt har kommet til et område, og etablert herredømme der. Målet er gjerne kontroll med områdets ressurser, handel, og ferdsel; eller sikkerhetstiltak mot andre makter som utvider seg mot samme område. Dette ledsages gjerne av ulike former for undertrykkelse, f.eks. tiltak som rammer den opprinnelige befolkningas språk, deres religion, og deres næringer. Negative holdninger til befolkninga er gjerne en del av pakka. I de ekstreme tilfellene finner vi fjerning av opprinnelig befolkning, eller aktiv bosetting av ny befolkning.

Det samiske folkethar i løpet av sin historie erfart alt det ovennevnte.

Men kolonisering har vært langt mer brutal mange andre steder. Det er et spenn mellom Amerikas folkemord med militære virkemidler og internatskoler der urfolksbarn døde – til Sápmis langt mindre voldspregede tvangsflyttinger, grensesperringer, nybyggingstiltak, og fornorskningsskoler. Koloniseringsbegrepet rommer mye.

Dette er vanlig.Forskningas fagbegreper er gjerne temmelig vide. Hvis du setter to forskere aleine i et rom og ber dem bli helt enige om hva en «diskurs» eller «nasjonalisme» er, kommer de sannsynligvis aldri ut igjen.

Fagbegreper er verktøy.De skal kunne brukes fleksibelt, og da må de ha en viss bredde. Jeg har forska på russisk politikk med begrepet «samstyring» (*network governance*), som er utvikla for liberale demokratier. Det betyr ikke at mine kollegaer og jeg oppfatter Russland som et liberalt demokrati, det betyr at vi tester begrepet på et nytt område, vi utvider hva det kan inneholde, og ser hva vi finner.

Sápmi er stort. I En kort introduksjon til samenes historie(2024) argumenterer jeg for at kolonismebegrepets egnethet til å analysere Sápmi, avhenger av når og hvor vi snakker om. I visse deler av Sápmi er norsk historisk tilstedeværelse så gammel at jeg mener det gir lite mening å snakke om disse områdene som «kolonisert» av Norge. Det er forskjell på Trondheim og Kautokeino, eller for den saks skyld Bjarkøy og Bardu. Noen steder i Sápmi er samer og nordmenn begge opprinnelige folk, andre steder var samene temmelig enerådende svært lenge.

Norske myndigheters behandling av samene opp gjennom historia gjør imidlertid at jeg vil si det samiske folket, sett under ett, må anses som et kolonisert folk. Samene har erfart, og erfarer fortsatt, handlinger som i ulik grad har kolonial karakter.

Dette er mittperspektiv på Sápmi og kolonisering. Det er hundre prosent sikkert at ikke alle andre forskere er enige. Sånn skal det være.

Helt til sluttmå det understrekes at et koloniperspektiv ikke innebærer nedvurdering av andre folkeslag i Sápmi. Skjalg Fjellheim sjøl formulerte dette godt i 2017:

«vi deler felles verdier som to folk i nord. Målet må være at vi sammen kjemper tålmodig for våre rettigheter. Og har viikke dypest sett den samme følelsen av mindretallets avmakt, av å være utsatt for en urett? Vet vi ikke hva det er å bli betraktet som selve kolonien?»

Fjellheim anno 2017mente samer og ikke-samer i nord kan forenesrundt erkjennelsen av koloniale strukturer. Erfaringene med makta i sør er ikke helt lik for ulike grupper i nord, men kanskje lik nok til å bygge fellesskap og motmakt? I 2025 mener Fjellheim at kolonibegrepet splitter befolkninga i nord. Begge deler kan være sant: som analytisk begrep er kolonisering bredt, og som retorisk virkemiddel kan det ha et bredt spenn av effekter – alt ettersom hvordan det brukes.