Herold

Det hender at enkeltmennesker setter spor som varer langt utover deres egen levetid. For Kvænangen er Ivar Bjørklund et slikt menneske. Han gjorde mer enn å bidra i sin egen tid – han har skapt ringer i vannet som sprer seg videre, lenge etter at han selv er borte.

Da budskapetom hans bortgang kom, kjente mange av oss på et behov for å si takk. Ikke bare for et faglig arbeid av stor betydning, men for et engasjement som var personlig, nært og ekte. Ivar brydde seg om Kvænangen – om folkene, historiene og landskapet.

Ett av de tydeligsteuttrykkene for dette var hans sterke tilknytning til Skorpa kirke. Den gamle hovedkirka vår, ei tømret langkirke fra 1850 med plass til rundt 200 mennesker, står fortsatt der ute på øya som et vitne om en lang historie. Den er en av få bygninger i Kvænangen som ikke ble brent under tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. Derfor er den mer enn et kirkebygg. Den er et fysisk minne om et samfunn som har stått gjennom krig, tvang og endring – og om et mangfold av samisk, kvensk og norsk historie.

Ivar så dette. Han så at Skorpa kirke handlet om mer enn tømmer og spiker. For ham var den et symbol på kontinuitet, motstandskraft og fellesskap.

Men det er kanskje først og fremst gjennom arbeidet med bygdeboka Fjordfolket i Kvænangen at Ivar satte de dypeste sporene hos oss.

Med dette arbeidet gjorde han noe helt avgjørende: Han samlet historiene våre. Fra Kvænangsbotn innerst i fjorden til bygdene ytterst mot havet. Historiene om folk av samisk og kvensk opphav som levde sammenvevd i kombinasjonen av fiske, jordbruk, reindrift og utmark. Om slit, samarbeid og en hverdag tett knyttet til naturen.

Boka ble hedret med datidas svar på Brageprisen, og har siden vært brukt både i undervisning og i faglige utredninger. Den dokumenterte også noe som lenge hadde vært lite snakket om: uretten som ble begått mot kvener og samer gjennom fornorskningspolitikken – tap av språk, kultur, identitet og rettigheter til land og vann.

Men for mange i Kvænangen betydde boka noe enda mer.

Fornorskningen satte dype spor. Den skapte ikke bare tap, men også skam og stillhet. Mange vokste opp med en følelse av at det de kom fra ikke var fint nok. At språket, kulturen og historien deres burde ties ned.

Ivar lot ikke den skammen få definere oss.

Han så verdien i menneskene, i kunnskapen som fantes i bygdene, i måten folk levde på. Han skrev fram styrken i små samfunn – i arbeidet, i samholdet og i det nære forholdet mellom folk og natur.

Det var ikke uten motstand.

Den etniske dimensjonen i boka vakte sterke reaksjoner da den kom. Også i kommunen som hadde bestilt og finansiert verket. Kritikken var tydelig. Samtidig fantes det stemmer som så betydningen av arbeidet. Tidligere skolesjef og kommunestyrerepresentant Walter Karlsen sa det slik: «Boka er muligens ikke den vi ba om, men den er kanskje ei bygdebok vi trenger.»

I ettertid framstår det som en presis beskrivelse.

I dag er Fjordfolket i Kvænangenen viktig del av grunnlaget for den nasjonale erkjennelsen av hvilken rolle samer og kvener har hatt i Norge – og hvilke konsekvenser assimilasjonspolitikken fikk for mennesker og lokalsamfunn.

Ivar hadde en sjelden evne til å løfte fram betydningen av det hverdagslige. Fjorden, skogen og fjellene. Kombinasjonsnæringene. Arbeidet i utmarka. Han minnet oss om at dette ikke bare er bakgrunnen for livet i nord. Det er selve grunnlaget for hvem vi er.

Det som kunne ha gått tapt, ble tatt vare på fordi noen tok jobben. Grundig. Tålmodig. Med respekt for menneskene det gjaldt.

Ivar gjorde nettopp det. Og han stoppet ikke med boka. Han fortsatte å engasjere seg i Kvænangen, i historien vår og i arbeidet med å ta vare på kulturarven – helt til det siste. Slik skapte han ringer i vannet: i kunnskapen som ble samlet, i stoltheten som vokste fram, og i viljen til å ta vare på det som er vårt.

Søndag 9. mars i år,få uker etter hans bortgang, fikk Kvænangen kommune beskjed om at Riksantikvaren innvilger inntil 946 000 kroner til et overordnet forprosjekt for restaurering og ivaretakelse av Skorpa kirke.

Det var en stor glede. Samtidig var det tungt å vite at Ivar – som hadde vært så sentral i arbeidet for å få dette til – ikke fikk oppleve det selv.

Men på en måte er også dette en del av historien hans.

Arbeidet han gjorde i og for Kvænangen lever videre. Ringene i vannet sprer seg fortsatt – i kunnskapen, i stoltheten og i arbeidet med å ta vare på historien vår.

På vegne av Kvænangen kommune vil jeg derfor si:

Takk, Ivar.

Takk for at du gjorde historien vår til allemannseie.

Takk for at du sto opp for sannheten, også da den var vanskelig å ta imot.

Og takk for nærheten og omsorgen du viste bygdene og folket vårt – fra innerst i fjorden til ytterst mot havet.

Vi skal ta vare på det du ga oss.

For vi er Fjordfolket.