Herold

Skjalg Fjellheim spør om professoren i Bodø er radikal nok for sin egen teori. Det er et spørsmål som later som det søker klarhet, men som i virkeligheten lukker rommet.

For hos Fjellheim finnes det tilsynelatende bare to muligheter: Enten må enhver analyse av koloniale strukturer ende i et krav om full territoriell tilbakeføring, eller så er analysen useriøs, importert og intellektuelt uredelig. Slik gjøres et begrep om makt til et ultimatum. Slik gjøres analyse om til trosbekjennelse.

Men hva er detegentlig Fjellheim gjør? Han tar et språk som er utviklet for å forstå historiske og strukturelle maktforhold, flater det ut til et bokstavelig krav om suverenitetsomveltning, og later deretter som om han har avslørt en skjult agenda. Det er reduksjon. Det er kortslutning. Det er å lese teori som om den bare kunne være sann dersom den opptrer i verden som et jordskiftevedtak.

Koloniale analyserer ikke først og fremst kart over en kommende statsdannelse. De er språk for å forstå hvordan makt sedimenteres over tid: i lover, i forvaltning, i språktap, i arealinngrep, i kunnskapsordener, i forestillinger om hvem som må forklare seg og hvem som slipper. At noe beskrives som en struktur, betyr ikke at alt annet opphører å eksistere. Det betyr at historien ikke er død bare fordi staten har lært seg å beklage den.

Det mest påfallende er likevel hukommelsen. For dette er ikke første gang Fjellheim skriver om samisk identitet, tilhørighet og historiske sår. Tvert imot har han selv tidligere skrevet om hvordan det «ekte samiske» ble definert på måter som skjøv kysten ut, om hvordan språktapet etter fornorskningen formet denne virkeligheten, og om hvordan manglende motstand mot fornorskningen i noen miljøer ble lest som svakhet, nærmest som svik. Det er ikke et språk uten makt. Det er ikke et språk uten struktur. Her er et avsnitt fra Fjellheims innlegg i 2020:

“Og har vi ikke dypest sett den samme følelsen av mindretallets avmakt, av å være utsatt for en urett? Vet vi ikke hva det er å bli betraktet som selve kolonien? Vi som har de rike naturressursene, mens verdiene hentes ut av andre, og så lite av det som skapes blir igjen hos oss.”

Nettopp derforskurrer den nye polemikken hans så kraftig. For når han nå opptrer som om analyser av makt, koloniale spor og historisk asymmetri i seg selv er en form for teoretisk overdrivelse, er det ikke fordi slike innsikter er fremmede for ham. Det er fordi han ikke lenger tåler de samme innsiktene når de får et tydeligere teoretisk språk og mer vidtrekkende konsekvenser.

Det er derfordette ikke først og fremst er et oppgjør med teori. Det er et oppgjør med hva teorien får lov til å bety. Samiske erfaringer kan til nød omtales som beklagelig fortid. Men idet de trer frem som fortolkning av nåtiden, som språk for pågående asymmetrier, blir de straks for mye.

Derfor svikter ikke teorien her. Det er lesningen som svikter.