Herold

Tre gardbrukere ble meldt til politi for å ha tatt ut grus fra elva Finna, slik gardbrukere sier de har gjort i mange generasjoner. Området er verna. Området er nasjonalpark. Nasjonalpark og verneområde er helligdom, og helligdommer er beskyttet mot krenkelse gjennom et omfattende forskriftsverk.

En av tre har nekta å betale bota, og nå ender saken i retten.

Bøtelagt: – Jeg kan ikke gi meg på dette

Dette handler i liten grad om de 15.000 kronene som politiet mener gardbrukeren skylder staten i bot. Det handler mye mer om hvordan verneforskrifter blir til, hva vern skal være, og om hvordan vern skal forvaltes.

Det meste er forbudt, her som i andre verneområder. «Området er verna mot inngrep av alle slag», er den korte sammenfatningen av en bestemmelse som lister opp det meste av hva vi kunne tenkes å finne på. I tilfelle bestemmende myndigheter skulle ha glemt noe i forbifarten, har bestemmelse fått det tillegg at «Opplistinga er ikkje uttømmande».

Forskriften om verneplan for Reinheimen er 20 år. Forskrifter er ikke hogd i stein, men både bør og skal endres i takt med tida. Det gjelder også denne.

Reinheimen breier seg over seks kommuner i to fylker. Storslått og urørt natur, men også landskap formet av naturbruk og landbruk i århundrer. Formålet med Finndalen landskapsvernområde er ikke bare å ta vare på det urørte, men også den egenarten som bruken av området har ført til. Også slike landskap har sin egenverdi. Dette er landskap vi ikke verner ved å forlate det, men ved å opprettholde liv i bygdene rundt.

Det er tatt høyde for dette i forskriften for Finndalen landskapsvernområde. Også for uttak av lausmasser, «frå område som er spesielt avsett til formålet gjennom forvaltningsplan». Og det må søkes. Gardbrukerne i Skårvangen i Vågå må av med lua, ned på kne og be pent om lov, for å fortsette med det de sier de har gjort «i alle år», som de har drevet med også etter at området ble vernet, og som nasjonalparkstyret har funnet ut at måtte påtales og straffes.

Jaja og OK. Forskrifter er til for å følges, og natur og kulturlandskap trenger beskyttelse. Bøkene er fulle av eksempler på hvordan naturressurser er forvaltet godt lokalt, men det er også eksempler på det motsatte.

Uttak av grus fra elver er en form for høsting. Om det har vært gjort i 100 år, gjøres det helt sikkert på andre måter i dag enn for 100 år siden. Svært mye av det vi driver med setter tydeligere spor enn det gjorde på den tida da en hestekraft var en hest, men jeg aner ikke om dèt er et poeng når det gjelder aktivitet i og ved Finna. Da GD omtalte saken i februar i 2025, var skadeomfanget vanskelig å fastslå fordi Finna er ei masseførende og dynamisk elv. Når grunneierlaget bekrefter at det har vært tatt ut grus på tre steder i alle år uten at det har vært påtalt tidligere, tør jeg både håpe og tro at skadeomfanget ikke er all verdens. Men skyld og uskyld altså ikke mitt bord.

Anmelder ulovlig utgraving i vernet elv: – Viktig at vi reagerer på dette

Det vi kunne håpe på av debatt i kjølvannet av en rettssak og idet vi er på full fart inn i mange prosess for revidering av verneforskrifter, handler mest om avbyråkratisering og forenkling.

Allerede i dag står det at «forvaltningsstyresmakta kan gjere unntak frå vernereglane når formålet med vernet krev det, for vitskaplege granskingar, for arbeid av vesentleg samfunnsmessig verdi, eller i andre særlege tilfelle når dette ikkje strir mot formålet med vernet». Hvis uttak av grus til bruk på lokale veger eller for å bedre kvaliteten på jord brukt til matproduksjon ikke strider mot verneformålet, er søknadsplikt anstaltmakeri. Anstaltmakeri svekker vernets legitimitet i berørte lokalsamfunn. Det er det greit å ha i bakhodet, både når gamle forskrifter revideres, og når nye områder skal vernes.