Å svare på noe som ikke finnes i teksten
Debatten har beveget seg bort fra det Dankertsen faktisk skrev.
Da Astrid Dankertsen publiserte sitt innlegg om reaksjonene etter Bodø2024‑åpningen på Nordnorsk debatt, i det jeg her vil omtale som «Ella‑teksten», utløste det en omfattende debatt. Det interessante er ikke nødvendigvis uenigheten i saken, men hvordan flere av svarene forholdt seg til teksten. I flere tilsvar ble det argumentert mot posisjoner som ikke finnes i originalen, og debatten beveget seg dermed bort fra det Dankertsen faktisk skrev.
Dette er ikke et isolert fenomen. I offentlig debatt ser man ofte at tekster tillegges meninger, intensjoner og konsekvenser som ikke står der. Et analytisk begrep tolkes som en politisk påstand, en teoretisk referanse gis et historisk innhold den ikke har, og konklusjoner trekkes som teksten ikke gir grunnlag for. Da diskuteres ikke lenger teksten, men antakelser om teksten og deretter fortolkninger av disse antakelsene. Slik oppstår parallelle samtaler som mangler felles premisser.
Skal offentlig uenighet ha en funksjon, må den være basert på det som faktisk står skrevet. Det innebærer at man siterer presist, viser til konkrete formuleringer og tydelig markerer hvor uenigheten ligger. Kritikk er både ønskelig og nødvendig, men den mister sin kraft når den retter seg mot en posisjon forfatteren ikke har inntatt. Da blir kritikken ikke et korrektiv, men en omplassering av premisser.
Når kritikk bygger på standpunkter som ikke finnes i teksten, oppstår det en form for retorisk skyggeboksing. Man argumenterer mot forestillinger om hva teksten «må bety», heller enn mot det som faktisk er skrevet. Slik skapes avstand, ikke klarhet. Og uenigheten blir ikke en samtale, men gjensidige fortolkninger av en tekst ingen lenger diskuterer i sin opprinnelige form.
Det er derfor ikke «Ella‑teksten» som er det mest interessante i denne debatten, men måten den ble lest på. Når en debatt bruker mer energi på å tilbakevise antakelser enn på å undersøke teksten, mister vi muligheten til faktisk uenighet. Da diskuterer vi ikke lenger argumenter, men fortellinger.
Det er en dårlig erstatning for debatt.
Hvis offentligheten skal være et sted for kunnskapsutvikling og ikke bare for posisjonsforvaltning, må vi forplikte oss til å lese hverandre slik vi faktisk skriver. Den dagen vi slutter med det, forsvinner ikke bare presisjonen, da forsvinner også grunnlaget for å være uenige på en måte som bringer oss videre.
Jan-Thore Lockertsen er førsteamanuensis i operasjonssykepleie ved Nord universitet. Han skriver på egne vegne. Lockertsen og Dankertsen er kolleger, men arbeider innen ulike fagområder.