Herold

Jeg sitter ved pulten min mens praten suser i klasserommet om helgens opplevelser. Kontaktlæreren vår, Irene, kommer inn med det varme smilet sitt – det samme smilet som alltid fikk meg til å glede meg til mandager.

Hun visste hva hver og én av oss trengte, fikk alle til å føle seg sett, og gjorde læring både engasjerende og variert. Vi gikk på turer, var i skogen, på skøyter og gjorde skoledagen rikere enn bare bøker og tavle. Det var ikke så galt å gå i 7. klasse når man hadde en lærer som Irene.

I det siste har jeg tenkt mye på hvor mye lærerne mine har formet meg som person – verdiene de ga meg, og gleden ved å lære. Samtidig opplever jeg at lærere i dag altfor ofte omtales som en kostnad i et kommunebudsjett, snarere enn som ressursene de faktisk er. Det gjør meg oppriktig bekymret. For når læreryrket reduseres til en utgiftspost, mister vi av syne hvor avgjørende det er for samfunnet.

Spesielt i en tid når økonomien er stram og det letes i kriker og kroker etter steder å spare. Lærerne er bærebjelker i et samfunn som har sterkt behov for nye generasjoner med mot og evner til å møte fremtidens utfordringer. Dette er verdier som står sterkt hos dem fra første arbeidsdag til de pensjonerer seg. Kanskje er det ikke så «kult» i et samfunn der mange tenker at selvrealisering handler om å hoppe fra den ene muligheten til den andre, men det gjør dem ikke mindre viktige.

Jeg tror samtidens fokus ligger på de som «lykkes» med å realisere seg selv. De er selvsagt viktige bidragsytere til verdiskapning – men det ensidige fokuset gjør at vi glemmer hvem som har vært med på å forme dem. I et samfunn som dyrker mer og mer individet, er det lett å overse lærerne som hver dag legger grunnlaget for at andre kan lykkes. At de blir omtalt som en kostnad, er ironisk, for kostnaden ved å se dem slik kan bli langt større.

På videregående var jeg like heldig. Kontaktlæreren min, Rune, utstrålte respekt, omsorg og kompetanse. Vi likte ham så godt at hele klassen kjøpte kake og gave til ham på bursdagen hans, bare for å vise litt av takknemligheten han ga oss daglig. Det læringsmiljøet han skapte, sitter fortsatt sterkt i minnet mitt – over ti år senere.

Både Irene og Rune har vært rollemodeller for meg. Deres verdier har vært helt fundamentale for at jeg har lykkes i utdanningssystemet. De har også vist meg at selvrealisering kan gjøres gjennom å løfte frem andre mennesker. Et ideal som burde vært mer ettertraktet.

Derfor synes jeg det er på tide at vi justerer blikket vårt for hva det vil si å lykkes i livet, og hvem som faktisk bidrar til at andre får mulighet til å lykkes. Alle yrker er viktige, men verdiene til lærerne er noe vi må ta vare på. De skaper verdier som ikke kan måles i penger: retning, motivasjon og læringsglede. Det er langt mer enn en kostnad – det er et av fundamentene i velfungerende samfunn.

Derfor vil jeg oppfordre deg til å takke en lærer nå i innspurten mot jul. Send en melding, ring eller stopp dem på AMFI Knarvik. De fortjener det.

Takk, Irene og Rune.