Utreder makta
To ganger har Norge gitt seg selv en maktutredning. Nå mener mange at alle gode ting er tre.
Det er noen NOU-er som ikke går i glemmeboka. En av dem står Gudmund Hernes og kollegene i Maktutredningsutvalget (1973-82) bak. NOU er som kjent forkortelse for «Norges offentlige utredninger». De kommer fra regjeringsoppnevnte utvalg og det publiseres mange av dem. Hernes' fyldige sluttrapport fra maktutredningen ble publisert i 1982. Allerede i 2003 var det klart for en ny rapport, Makt- og demokratiutredningen. Professor Øyvind Østerud, en nestor blant norske statsvitere, ledet arbeidet.
Mellom de to utredningene var det norske medielandskapet avpartifisert. Internett var begynt å bli fast inventar i alle hjem og det var skjedd en betydelig rettsliggjøring av mange av samfunnets problemstillinger. Norge hadde sagt nei til EU for andre gang, men EØS-avtalen bidro til en sterk internasjonalisering av maktstrukturene. Teorien var at det var skjedd en forskyving i maktfordelingen og at det var kommet nye krefter til.
Maktutredningen fra 2003 involverte mange og dokumentproduksjonen var høy. Den var kritisk og førte til diskusjoner rundt det norske styresettet, makt og avmakt. De politiske konsekvensene var derimot begrensede og maktgrepene få.
Likevel popper det opp ønsker fra mange hold om en ny maktutredning. Det er ikke så rart, fordi digitaliseringen og internasjonaliseringen er på et helt annet nivå enn like etter tusenårsskiftet. Den politiske tonen — særlig internasjonalt — er forskjellig og trusselbildet påvirker uten tvil maktstrukturene. Sosiale medier, falske nyheter og fragmentering av ordskiftet, er også nye fenomener.
Forrige måned fremmet partiet Rødt et representantforslag i Stortinget om en ny makt- og demokratiutredning. Forslaget tar opp i seg de store endringene, men selvsagt også Rødt-spesifikke kampsaker som lobbyisme, partifinansiering og EU-/EØS-rettens stadig økende dominans over den norske hverdagen. Forslaget er uansett møtt med velvilje og kan sikkert bli vedtatt i en form flertallet blir enige om.
Samtidig er det ikke sånn at de aktuelle problemstillingene ikke blir vurdert og diskutert allerede. Det er knapt en utredning som ikke tar disse endringene opp i seg. I tillegg skjer det også mye relevant forskning ved universiteter og høgskoler. Det kan derfor diskuteres om landet trenger en egen kommisjon til å se på disse forholdene.
Erfaringen viser likevel at de tidligere maktutredningene har skapt debatt og oppmerksomhet rundt grunnleggende samfunnsforhold. Politikerne har stort sett håndtert utredningene med skuldertrekk, men debattene er viktige, særlig hvis de også tas utenfor arenaer som de tunge, samfunnsvitenskapelige institusjonene, stortingssalen og de etablerte medienes kommentariat. Så, vær så god: Lag en kommisjon.