Herold

Skoledebatten raser igjen. Innlegg skrives, krefter brukes og fortvilelsen er stor. 4 barneskoler er igjen foreslått lagt ned, og man ønsker stordrift av ungdomsskolene samlet i byen.

Det er mange gode innlegg om hvorfor nærskolene må bestå. Levende attraktive nærmiljøer, utfordringen med lange bussturer for små barn, trafikksikkerhet, fordelene med mindre skoler, idrettslag som står i fare for å forsvinne, utenforskap, mobbing og rusproblematikk.

Men- et poeng som har vært for lite fremmet er all matproduksjon som foregår i bygdene. I et beredskaps perspektiv er det bokstavelig talt livsviktig at vi har mye- og mer norsk matproduksjon.

Hvis grensene plutselig stenges- hvor skal vi få maten vår fra?

Norge har en selvforsyningsgrad per dags dato på et sted mellom 35 og 45 % ifølge det glade internett. I motsetning til Finland som har svimlende 85 %.

Å være bonde og matprodusent er ikke bare en jobb- det er en jobb og en livsstil. Du er bundet til hjemstedet ditt på en helt annen måte enn ved andre jobber. Du jobber og bor på jorda di. Og vi andre lever av at bonden og hans familie bor og jobber på jorda! Og det forundrer meg at vi ikke tenker på at også bonden og hans familie trenger et godt nærmiljø for å trives og kjenne på trygghet.

Ved å legge ned for eksempel Hvarnes barneskole gjør du bygda mindre attraktiv for tilflyttere. En lokal barneskole og barnehage er en av de viktigste tingene man ser etter når man velger å flytte med familie. Den tryggheten, nærheten og fellesskapet den tilbyr. Jeg ville aldri flyttet til Kvelde hvis jeg visste at mine barn måtte busses til en skole et annet sted lenger unna.

Hva skjer når skoler legges ned og tjenester blir dårligere: Hus prisene begynner å falle og det blir mindre attraktivt å bo i bygda. Flere som flytter til bygda flytter dit fordi det er billige hus- ikke fordi de ønsker å være en del av og bidra inn i et levende bygdefellesskap. De som jobber andre steder vil også vurdere å flytte, de har ingenting som binder dem fysisk. Fellesskapet starter sakte og rakne, og uten skole og barnehage som midtpunkt blir det vanskeligere å holde sammen og vokse som bygd.

Hvem sitter igjen? De som ikke kan flytte. De som bor på og lever av jorda si. Og bønder, jeg kjenner en del, det er sta og arbeidsomme folk som ikke gir opp lett. De er vant til å styre livet etter maten og det er en livsstil som store og små har vokst opp i- på godt og vondt. Men de elsker det de gjør. Og selv om ikke jeg er bonde kan jeg tenke meg at det må være dypt meningsfylt å produsere noe vi ikke kan klare oss uten. Så tett på natur og årstider. Vi dør uten mat.

Men alle har sin grense. Og det ser vi i Norge nå hvor gårder legges ned og bygder fraflyttes. I Sverige står det like dårlig til- om ikke verre. Livsviktig kunnskap går tapt- og etterkommere som kanskje egentlig ønsket å ta over en gård kjenner og ser at det er ikke liv laga for et godt liv på bygda lenger.

Det forundrer meg stort, i hele Norge, at ikke politikere skjønner at hvis vi ønsker å beholde matproduksjonen vår i Norge så må vi kunne tilby gode oppvekstvilkår der hvor matprodusentene bor og har sin jord!

ALLE er vi helt og holdent avhengig av de som produserer maten vår og deres familier! Selvforsyningsgraden vår henger direkte sammen med distriktene. Vi kan ikke forvente at matprodusentene våre skal fortsette som før mens vi fjerner det de trenger for å leve gode liv på bygda.

Vær med å støtte levende bygder og lokalsamfunn- selv om du bor i byen. Kjøp norsk og vær med å støtte norsk landbruk slik at produksjonen kan økes. Den øker kun ved at etterspørselen fra deg og meg øker! Og ønsker du norsk mat ved stengte grenser og krise i fremtiden så må du starte å kjøpe den maten nå!

Politikere i Larvik: Hvis vi ønsker fortsatt matproduksjon og liv i bygdene våre så kan man ikke legge ned skolene og barnehagene der. Dette er et verdivalg som kan få store konsekvenser i både Larvik- og i hele Norge i årene som kommer.

Satt på spissen: Hva hjelper det å spare noen kroner på vedlikehold hvis vi ikke har mat på bordet?