Herold

Nok en gang har redaktøren i hatt sleivspark til vår organisering og respekt for medlemsdemokratiet. Kanskje et behov for organisasjonskunnskap?

Arbeiderpartiet har en lang historie som samfunnsbygger, og en stolt tradisjon om å ta medlemmenes meninger og engasjement på alvor. Redaktøren har tydeligvis aldri vært medlem av en slik organisasjon, noe som bare er å beklage. Våre kommunerepresentanter og medlemmer av råd og utvalg er ikke privatpraktiserende representanter! De er valgt på et program som de er forpliktet til å følge. Det kommer imidlertid saker i en kommunestyreperiode som ikke er forutsett, eller som er nedfelt i programmet som er laga før et valg. I større saker er det derfor naturlig for AP å sjekke ut med våre medlemmer om hva de mener er rett. På den måten får vi et bredere ståsted, og trygghet for at våre meninger er forankra i partiet. Det er trygt og godt. Så er det ikke slik at alle saker i medlemsmøtene blir avgjort med å mene noe bastant og «instruere» hva som skal være vår politikk, men møtet kan gi en retning og ikke minst gir det alltid et bredere kunnskapsgrunnlag for alle, -enn det er før et medlemsmøte. I skolesaken som nå er aktuell, har og får medlemmene god mulighet til både få kunnskap og danne seg en mening om hva som er veien videre for Ap.

Vi har hatt minst tre møter foreløpig om saken, og det er nyttig for alle. Når medlemsmøtet har sagt sitt, kan kommunestyremedlemmene være trygge på at de har støtte, og resultatet blir det som posisjonen kaller å bruke «pisken». Vi kaller det å være enige. Alle kan kjempe for sine løsninger, og bøye seg for et flertall i etterkant, og det vil selvfølgelig variere fra sak til sak hvem som får gehør for sin sak.

Apropos enighet: mens andre partiene er «enige», hender det likevel ofte at det slås fast at representantene «står fritt» i enkelte saker. Forskjellen vet bare de og de har «pisk» eller * «enighet».