Herold

Arbeidet med nytt Rogaland Teater og Stavanger Museum har vist hvor dypt kulturprosjekter griper inn i en by. Det handler ikke bare om arkitektur, men om identitet, offentlighet og fremtidstro.

Samtidig har prosessen synliggjort en underliggende utfordring: Hvordan skal vi finansiere fremtidens kultur når offentlige budsjetter blir stadig strammere?

Norge har valgt en modell der kultur i hovedsak er et offentlig ansvar. Det har gitt oss bredde og tilgjengelighet, og det er en styrke vi skal være stolte av. Men modellen er også sårbar. Når økonomien strammes til, er det ofte kulturmidlene som først settes under press. Vi ser det i kommunebudsjetter over hele landet.

Nå går de videre med nytt teater og museum til 3,5 milliarder

Nytt teater og museum på Kannikhøyden: Han advarer mot milliardsprekk

Jurymedlem om Kannikhøyden: – Genialt prosjekt

Kannikhøyden: Dette handler ikke om å være mot kultur

Næringslivet i Stavanger er sterkt

Samtidig lever vi i et land med betydelig privat kapital. Næringslivet i Stavanger er sterkt, og mange enkeltpersoner har økonomisk handlingsrom. Denne kapitalen former allerede byen gjennom eiendom, investeringer og næringsutvikling.

Likevel finnes det få reelle insentiver for at den samme kapitalen skal investeres i kultur utover tradisjonell sponsing. Det er et paradoks.

Jeg mener tiden er inne for å diskutere en mer offensiv modell, der privat kapital kan bidra mer – uten at det offentlige trekker seg tilbake. En ordning med reelle skattekreditter for kultur­donasjoner, kombinert med statlig medfinansiering, kunne gjort det betydelig mer attraktivt å bidra.

Hvis en privat aktør vet at halvparten av beløpet reduserer skatten direkte, og at det offentlige matcher deler av bidraget, endres regnestykket fundamentalt. Det blir ikke lenger bare filantropi, men en form for samfunnsinvestering.

Noen vil innvende at slike ordninger først og fremst vil komme de store og synlige institusjonene til gode – de såkalte prestisjeprosjektene. Det er en forståelig bekymring. Men det finnes også en annen måte å se det på: Dersom privat kapital i større grad går inn i de kapitalkrevende og synlige løftene, frigjøres offentlige midler.

Det gir staten og kommunen større handlingsrom til å prioritere det smalere og mer eksperimentelle – den frie scenekunsten, de mindre festivalene, de nye stemmene som ennå ikke har funnet sitt publikum.

Støtte til det synlige kan dermed indirekte styrke det usynlige. Det er ikke et nullsumspill, men en mulighet til å utvide det samlede økonomiske rommet for kultur.

– Byens kulturelle infrastruktur

For Stavanger er dette særlig relevant nå. Prosjektet på Kannikhøyden handler om mer enn et nytt bygg. Det handler om byens kulturelle infrastruktur de neste 50 til 100 årene. Samtidig vet vi at investeringer i kultur alltid vil bli veid opp mot skole, helse og eldreomsorg. Det er legitimt. Nettopp derfor bør vi utforske hvordan vi kan mobilisere mer samlet kapital rundt kulturprosjektene våre.

En ny modell må naturligvis utformes med tydelige rammer. Den må være transparent. Den må sikre armlengdes avstand mellom giver og kunstnerisk innhold. Og det offentlige må fortsatt være bærebjelken. Målet er ikke å privatisere kulturen, men å styrke den.

Kultur er ikke pynt i gode tider. Det er selve infrastrukturen for offentlig samtale, refleksjon og fellesskap. Stavanger har alltid vært en by som kombinerer offentlig vilje med privat handlekraft. Kanskje er tiden inne for å gjøre det samme i kulturpolitikken.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å tenke nytt. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.