Selv om dagens «posisjon» har stoppet prosessen så er det viktig å ikke bli historieløse. Vi må unngå at historien gjentar seg
Plus
I UNICEFs kommuneanalyse for 2025 uttrykkes det bekymring over geografiske forskjeller i hvordan barns rettigheter ivaretas. På deres hjemmeside kan vi lese: «Bakgrunnen for dette arbeidet kommer av at FNs barnekomité har ved gjentatte anledninger – i 2010, 2018 og senest i 2025 – uttrykt bekymring for geografiske forskjeller i barns oppvekstvilkår i Norge. Komiteen understreker at barns tilgang til likeverdige tjenester fortsatt i stor grad påvirkes av hvor i landet de bor»
Den 9. mars samlet Barnas stemme et ukjent antall innbyggere til det som ble kalt Ranværingsmarsjen. Den ble arrangert for å uttrykke hva innbyggere i Rana mener er viktig og riktig angående dagens skolestruktur. Det ble en sterk og flott opplevelse å gå i et fakkeltog som strakte seg lenger enn langt. Det var ufattelig mange innbyggere i alle aldre som møtte opp og trosset øsende regnvær. Og det gjør ekstra inntrykk når representanter for politi og brannvesen kan fortelle om et oppmøte som overgår selveste 17. mai på Rådhustrappa. Det viser ENGASJEMENT OG kanskje viktigst SOLIDARITET.
I Bodø har situasjonen også vært krevende. I løpet av det siste året har flere skoler og barnehager vært foreslått nedlagt. Interessant da å kunne lese at kommunedirektøren nå snur i saken om barnehagenedleggelser. «Hovedbegrunnelsen er at det er for stor risiko for at det ikke blir plass til alle som har rett til plass, forteller Vangen til Avisa Nordland (publisert 02.03.2025)». En ting er selvsagt retten til plass, men det handler også om barns rett til likeverdig oppvekst og opplæring slik Unicefrapporten jeg viste til innledningsvis retter oppmerksomheten mot.
I Rana ble en barneskole med de beste resultatene på blant annet nasjonale prøver og elevundersøkelsen nedlagt i forrige strukturprosess. Og selv om dagens «posisjon» har stoppet prosessen så er det viktig å ikke bli historieløse. Vi må unngå at historien gjentar seg. Det er viktig å forstå at det også innen økonomiske rammer finnes handlingsrom. Men da må det gjøres velfunderte prioriteringer. Ugedal, leder av MIP, sa det så forbilledlig i sin appell: Rana er Norges 4. største kommune i areal. Vi trenger dette mangfoldet. Rana har bygder og lokalsamfunn som er i vekst. Og vi ønsker vekst. Men da må vi ha noe å tilby. Vi må ha barnehager, nærskoler og arbeidsplasser på vilkår som er så gode at noen har lyst til å komme hit.
Og som innbygger og fagperson kan jeg ikke være mer enig. Og i den anledning er det på sin plass å komme med en velment faglig påminning:
Å jobbe i dagens barnehage og skole er et krevende oppdrag. Å jobbe med utvikling og opplæring krever noe mer enn et visst antall ansatte og et visst antall kvadratmeter pr. barn og elev. Det krever kvalifisert personell med både kunnskap om og evne til å møte det mangfoldet som møter dem i dagens barnehageavdelinger og klasserom. En ting er å kunne møte den enkelte, det være seg barn eller elev, og deres ulike behov i forhold til f.eks. tilrettelegging, varierte lek – og undervisningsaktiviteter. De skal også jobbe med barne- og elevgruppa som helhet. Relasjoner skal bygges og jobbes med.
Det er ikke nok å etablere relasjoner mellom bare barn og voksne, det skal også jobbes med relasjonene barna/elevene imellom. Og her er det snakk om mange relasjoner og mye arbeid. De ansatte skal dessuten evne å kunne skille mellom enkeltindividers reelle faglige og sosiale behov og tilpasse dette i lys av gruppa som helhet. De skal også kunne tilby enkeltbarn og elever mulighet for bla å kunne trekke seg tilbake til mer skjermede rom når det er nødvendig.
Noen ganger fordi uro eller høyt støynivå i avdeling, klasserom eller fellesarealer blir for krevende. Andre ganger for å skjerme medelever fra frustrerte eller sinte barn/elever. De skal også kunne forstå når enkeltbarns og elever sine behov for tilbaketrekking kanskje handler om noe annet og mer krevende utfordringer som f.eks. utestenging, krenkelser eller mobbing. Å jobbe i barnehage og skole krever på denne bakgrunn ikke utelukkende pedagogisk og didaktisk fagkunnskap.
Det kreves i tillegg kunnskap om barnehagen og skolen som organisasjon og hva som må til for å lykkes med videre utvikling og til tider kanskje også endring til alle barnas og elevenes beste. De ansatte skal tross alt ikke bare individuelt, men også sammen jobbe med barnehage – og skoleutvikling til alle barnas og elevenes beste. Og for å lykkes med nettopp det kreves det ro, stabilitet, forutsigbarhet og tid. Organisasjonsutvikling er i seg selv krevende, det vet alle som jobber med nettopp det.
Men hva gjør vi da, spør du kanskje. Kommunen har ikke råd. Kassa er bunnskrapt. Vel, står det virkelig så dårlig til? Rana kommune hadde et driftsoverskudd for 2024 på hele 140 millioner. Og senest for et par uker side kunne kommunedirektør Pettersen fortelle at driftsresultatet for 2025 viste ytterligere 152 millioner i overskudd (Rana No 24. februar 2026). Vi vet også at det også innen økonomi finnes flere veier til Rom. Økonomiske rammer kan prioriteres på ulikt vis. Og det er vel nettopp i lys av dette at det nå bør brukes tid på nettopp det. Veloverveide valg og prioritering i et både kort – og langsiktig perspektiv.
Som fagperson, mor og bestemor nøler jeg derfor ikke med å komme med følgende klare oppfordring: La oss nå samle oss og jobbe for at Rana blir en kommune der innbyggerne stolt kan fortelle alle som gidder å høre:
I RANA SATSES DET PÅ BARN OG UNGE – FORDI DET ER DE SOM REPRESENTERER FRAMTIDEN!