Herold

«Stabbur-Nilsen» er østfoldingen og påleggsgründeren som fant inspirasjon i Nord-Norge og ble venn med «ho Bibbi» og «Magnus Den Gode» på Matservice i Tromsø.

Nå om dagenhar nok også folk i Nord-Norge og Tromsø oppdaget den morsomme reklamen med animasjonsfiguren som reklamerer for Stabburets utmerkede påleggsprodukter, bl.a. leverpostei og makrell i tomat.

Alle har nok ikke skjønt at denne maskoten faktisk henviser til en virkelig person, en gründer som skapte industrihistorie i Svolvær, men også liv og røre i hele Nord-Norge og Tromsøbyen med.

Gunnar Nilsen (1912-1984), populært kalt «Stabbur-Nilsen», ble inspirert i Nord-Norge. Og i Svolvær så han muligheten til å skape noe nytt av råvaretilgang med volumer han til da bare kunne drømme om.

Aller mest falt han for menneskene og den uformelle væremåten, ikke minst blant ledere i næringslivet. I Tromsø traff Gunnar Nilsen bl.a. både Alfon og Halvdan Kræmer samt Helge Richardsen flere ganger. De lot seg imponere av den energiske og joviale landskjendisen Stabbur-Nilsen.

Det gjorde også «han Søren» i Harstad, alltid vennskapelig slik omtalt av Stabbur-Nilsen. Søren Bothner (1899-1981) var den største private næringsmiddelprodusenten nord for Trondheim. De fant hverandre til vennskap med gjensidig beundring for kreativiteten og skaperkraften. Som igjen førte til at industrihemmelighetene satt løst.

De fleste tenkernok Stabbur-Nilsen i en sammenheng med kjøttprodukter, hermetikk og syltetøy. Men historien forteller noe annet, nemlig at det startet med bl.a. ansjos, sild, makrell, ørret, kolje og fiskemat.

Akkurat derfor søkte Nilsen denne dagen - som vanlig - aller først fiskedisken på Matservice AS. Den nylige feirende 100 åringen i Tromsø, «Bibbi» Bakke, tok imot Stabbur-Nilsen denne vårdagen i 1974 – for 52 år siden.

Han ba høflig om en smak på «fiskebollane». Hele betjeningen ble fullrost. Hvor detaljene kom frem omkring god smak, eksponeringen, renholdet og ikke minst profesjonell påkledning.

Deretter ble det gitt tid til en rolig vandring igjennom butikklokalet, hvor det også falt noen godord til det øvrige personalet og dertil noen kunder. På kontoret venter kjøpmann Magnus Hansen, den største Stabbur-kunden i Tromsø by. Hvor store vareparti ble kjøpt inn, og hvor Nilsen fikk tilnærmet fri passasje for testsalg av nye produkter. Stabbur-Nilsen syntes at Magnus var en så viktig samarbeidspartner i Tromsø, at han like godt alltid omtalte han som «Magnus Den Gode».

Denne dagen gikk ferden videre til Isaksens Skipshandel i Skippergata, hvor det yret av aktivitet. Nilsen lærte seg aldri språk, og her fikk Arne Isaksen full uttelling med stor beundring, etter en overhørt samtale med mannskapet på en russisk trelastbåt og like etter en engelsk tråler. Stabburets egen transittavdeling var allerede en leverandørpartner der nord i Skippergata.

De av osssom var så heldige å være ansatt i Stabburets salgsapparat, så oss senere tilbake i livet med takknemlighet. Hvor vi følte å være privilegert, som «Jesus sine utvalgte disipler ved herrens bord».

Særlig etter mange opplevelser landet rundt, hvor Stabbur-Nilsen arrangerte sine «vekkelsesmøter». Han både takket og inspirerte «hvæær i sæær, som østfolddialekten sjarmerende vant hjertene vårt med. Og som stimulerte til ekstra salgsinnsats for Stabbur-produktene.

Den følelsen fikk også arbeiderne ved Stabburets anlegg på Svinøya i Svolvær erfare på 60-tallet. Da han mente at effektiviteten og arbeidsmoralen ikke holdt mål. De ble også raskt «omvendt» og fikk trua på fremtiden etter et par kvelder. Mest lignende et vekkelsesmøte om bord i misjonsskipet «Elieser», har vi blitt fortalt.

Hans aller fremstemotivasjonsfaktor var å få lov å reise landet rundt for å treffe grossister og kjøpmenn. Medbragt sitt trekkspill arrangerte han store og små samlinger, vel planlagt for moro, dans og underholdning. Aller mest for at unggutten Svendsen på lagret og fru Halvorsen bak kjøttdisken skulle få en minnerik Stabbur-kveld.

Vi husker da Nilsen bød opp til dans på Grand i Tromsø. Da en butikkdame ifra Hagbart Kræmer AS mister brystholderen under danseutøvelsen med Nilsen. Taket på Grand Hotell Restaurant måtte ta imot latteren og jubelen som fulgte.

På Saga Hotell i Tromsø var Skipshandlerne Gunnar og Arne Isaksen invitert til møte kl.18.00. Nervøsiteten steg da Nilsen meldte «å ta en blund» kl.17.30. Overraskende kvikk, med humør og glimtet i øynene tok han imot gjestene – presis kl. 18.00. Akkurat slik «hurtigladet» han og holdt det gående døgnet rundt - hele livet ut.

De som ble kjent med Stabbur-Nilsen» unngikk ikke å bli innviet i avholdssaken. Han utfordret landets politikere og restaurantnæringen direktesendt i NRKs program «Åpen Post».

Dermed bidro hans engasjement til at alkohollovgivningen ble endret til at bransjen ble lovpålagt til å sidestille og tilby det alkoholfrie alternativet. Redselen for å miste serveringsbevilgningene var åpenbar.

Vi husker servitøren på Grand Hotell i Tromsø, som i firsprang gatelangs inntok drikkevarehylla på Matservice AS. Stabbur-Nilsen observerte det hele bak gardinene på restauranten. Etterpå lo han inderlig godt, og stakk en hundrings diskret i lomma på dagens helt.

Fortsatt på samme hotell, holdt han selv på «å havne på druen». Etter bestilling av flamberte pannekaker tilberedt ved bordet. En ung borddame tok seg til å fnise med hånden for munnen. Signalet til Nilsen som sørget for at den alkoholberørte pannekaken havnet hos sidemannen.

Men Nilsen fortsatte sin kampanje for alternativet. Han tok like godt og startet import av «Moussy» - alkoholfritt øl fra Sveits. En hel jernbanevogn ble raskt solgt ut over det ganske land. Vi kan i dag takke og hylle Stabbur-Nilsen, som var fanebæreren til dagens alkoholfrie konsum her i landet.

Men Stabbur-Nilsen var også næringspolitisk engasjert. Under EF-debatten i Norge i 1972, ble alle selgerne sendt hjem med kampanjemerker som over det hele skulle prege våre, hvite Peugeot Stasjonsvogner. Nilsen dukket uventet opp med nattflyet til Tromsø. Bilen ble tatt nøye i øyesyn, og smilet kom frem.

Men det gjorde slett ikke fergebillettøren på fergestedet Repvåg. Bryskt stile han seg med avstand – studerte bilen og kom med følgende: «Javel, og du skal altså til Honningsvåg». Jeg forsøkte med et smil og nikket. Umiddelbart kom det – «å du trur at du kommer helskinnet samme veien tilbake?» Utenfor hotellet i Honningsvåg stilte folk seg rundt bilen, pekte og ristet på hodet. Den dagen forsto jeg plutselig at dette budskapet var nord-norsk politisk krutt.

Nordnorske næringsmiddelprodusenterfasinerte og inspirerte Nilsen. Marlene Bordewich i Henningsvær var en av dem. Som allerede i 1924 startet produksjon av den opprinnelige og anerkjente «Lofotposteien».

Han beundret bedriften i Henningsvær og Mathildes livsverk med produkter som var geniale og vel etablert i markedet. Stabburets eget produkt «Svoværpostei» ble lansert, men oppnådde ikke forventet salg. Derfor tok Nilsen grepa tak og fikk laget en liten pappeske rikt dekorert for å øke produktstatusen og salget.

Salgsapparatet ble utsatt for et timelangt foredrag om Svolværpostei. Hvor alle satt musestille og fikk Nilsen på besøk ved sin side. Det nye produktet ble lagt imot øret til hver enkelt, med følgende spørsmål – «hva siærr boksen a guttærr»?

Utålmodig svarte han selv: «Dette ær meddisin på boks og bør ha hylleplass på appotekane – spis mer da vel - siærr boksen». En million bokser fikk endelig forlate lagret ved landets nye, største og mest moderne fiskehermetikkfabrikk i Svolvær. Fabrikksjef Arnold Nygaard kunne glede seg over suksessen.

Nilsen mente at Søren Bothner i Harstad var genial ved at han klarte å selge reint svinespekk i tonnevis. Og dertil presterte å kalle «avfallet» som Karbonadeflesk. Det han ikke fikk med seg var jo at dette flesket var brukt til bl.a. fett til våre fiskemåltider – her Nord.

Den bunnsolide bedriften i Harstad produserte også Norges bestselger nr. 1 innen spekemat, nemlig «Sparepølsa». Nilsen erobret med seg både Karbonadeflesk og Sparepølse under sine besøk hos han Søren i Harstad.

Da han kom hjem til Fredrikstad holdt han alltid et motivasjonsforedrag overfor sin ledergruppe. Hvor det ofte ble svært livlig, som f.eks da Nilsen hevdet at han Søren hadde sin enkle oppskrift på sin suksess. Nemlig at varene inneholdt «en Vestfjord-okse (hval) og ei gammal purke»

Som følge av det kom Stabburets eget forsøk på samme suksess. «Smaki» spekepølse 500 gram med hvalkjøtt ifra Svolvær. 200 gram mer og 200 % bedre smak var omkvedet. Men han Søren vant allikevel kampen med sin veletablerte «Sparepølse» til kr. 9,90, den gangen.

Så husker vi da Nilsen ankom ifra Harstad og fortalte at han Søren hadde bestilt en produktivitetsundersøkelse av bedriften. Da hadde han blitt forbanna over oppdagelsen av at det bl.a. stod 5 mann som ventet på heisen «hele dagen». Det tungvinte bygget i mange etasjer ble endelig erklært som urasjonelt. Nilsen trøstet, og la igjen to bokser makrell i tomat på skrivebordet til Søren Bothner.

Stabbur-Nilsens aktivitet i Nord-Norge omfattet også forsøk på oppstart av produksjonsanlegg i Kautokeino. Men skepsisen ifra lokalmiljøet ble for stor. Båtsfjord fikk besøk av Stabburets mesterkokker Hans Jebsen og Finn-Geir Poppe. Der gjorde de prøveproduksjoner med basis av ferske råvarer dirkete ifra havet.

Og på havet likte Stabbur-Nilsen seg. Sommeren 1975 kunne folk langs kaiene i Svolvær se en glinsende og nyrenovert vakker skute sige inn på havna. Med egen innleiet skipper, sto rederen - selveste Stabbur-Nilsen på dekket og vinket. Drømmen var gått i oppfyllelse da den gode gamle redningskrysseren «Biskop Hvoslef» ble kjøpt, og som nå hadde fått navnet «Steady».

Fabrikksjef Arnold Nygaard tok imot trossa og ønsket velkommen til Svolvær.

Stabbur-Nilsen kan «fra oven» glede seg over utviklingen, ved at hans livsverk i Svolvær består i beste velgående under navnet «King Oscar». Med Atle Iversen i spissen produseres det fortsatt etter Nilsens ide om å tilby markedet helseprodukter ifra havet, nemlig «meddisin på båks».

«Hællæ guttærr, da var vi jo først også her». Men sjekk nå hyllane på appotekane, vi prekæst», hørte vi på sjarmerende østfoldsk - «fra oven».