Herold

I et nylig innlegg skriver politisk redaktør for A-mediaavisene i Finnmark, Skjalg Fjellheim, om det han mener er «villedende» og «polariserende» forskning på samiske forhold. Dette føyer seg inn i en lengre rekke av utspill hvor Fjellheim mener at samisk forskning mangler bredde, er aktivistisk og ideologisk forankret.

Stormfull forsoning

Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder

I tillegg har hanogså gjentatte ganger sådd tvil om retten til samisk selvbestemmelse, og at Sametinget, med NSR i spissen har etablert et «parallellsamfunn». Med dette bidrar Fjellheim selv til å skape et bilde om at samisk politikk er illegitimt og et avvik fra det norske demokratiet, snarere enn å være en del av det. For forskere som jobber innenfor dette feltet, er ikke dette noe nytt. Det som er overraskende er når redaktører i så stor grad selv bidrar til polarisering, gjennom å skyve en hel folkegruppe ut av den demokratiske forståelsen, snarere enn å inkludere den.

Sametinget har krysset en grense med å utrede egen sameskatt i Norge

Det er bådelegitimt og viktig at forskning kritiseres og debatteres. God forskning er en av bærebjelkene i et velfungerende demokrati. Når kritikken reduseres til at fagmiljøer på universitetene i nord «mangler perspektiver», treffer den ikke forskningen, men rommet forskningen foregår i. Det er her det kludrer seg til for Fjellheim.Også akademisk friheter en vesentlig del av demokratiet. Her er det jo verdt å minne om at også forskere på samiske forhold har akademisk frihet. Vi ser i flere land, med USA som det tydeligste og mest høylytte eksempelet, en polariserende måte å forstå hva forskning skal være som går langt utover faglig kritikk. Når politiske mijøer i USA jobber for å forby ord som «mangfold», «kulturelle forskjeller» og inkludering i forskningssøknader, utdanningsprogrammer og ved universiteter, representerer det et direkte angrep på demokratiske verdier.At lignende kritikknå også kommer fra en redaktør i finnmarkspressen, er temmelig spesielt. Dette handler ikke om import av kulturkamp. Det handler om hva som skjer når forskning fremstilles som ideologisk eller aktivisme når den utfordrer etablerte maktforhold. Når Fjellheim prøver å delegitimere et helt internasjonalt forskningsfelt, som jo urfolksforskningsfeltet er, uten å anerkjenne forskningen som reell kunnskapsproduksjon, speiler det nettopp denne globale trenden om å diskreditere all forskning som er maktkritisk.

Krigsretorikk og rasismestempling forkledd som forskning

Samiske forskningsmiljøerhar vokst frem nettopp fordi majoritetssforskere gjennom generasjoner har unnlatt å fange opp erfaringer, rettsforståelse og samfunnsutfordringer i samiske områder. Det er nok av skrekkeksempler på hvor skadelig tidligere tiders forskning har vært for samiske samfunn. Å påstå at forskningen er problematisk kun fordi den har et kritisk blikk på historiske kontekster og kritikk av tidligere tiders faglige tradisjoner, blir dermed også problematisk.Å kritisere makt,er ikke «ideologisk» eller dårlig forskning. Det er derimot en del av forskningens mandat. Det å kritisk reflektere rundt maktforhold i samfunnet, inkludert politiske strukturer som kolonialisme, er en helt grunnleggende del av akademias samfunnsoppdrag. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det å forske på samiske forhold uten å berøre maktforhold i fortid og nåtid, vil være faglig uredelig.

Når forskere visertil dokumentasjon som utfordrer majoritetens selvforståelse, er ikke dette aktivisme, men derimot en nødvendig del av akademisk frihet og demokratiet. Kunnskap skal også korrigere makt, ellers undergraver vi hele demokratiets grunnprinsipper.Det mest alvorlige er imidlertid at Fjellheim bruker sin betydelige posisjon som politisk redaktør til å mistenkeliggjøre et helt fagfelt. Når forskningsmiljøer i for eksempel USA angripes politisk, er det nettopp slik det gjøres, ved å så tvil om fagmiljøenes legitimitet. Lignende kritikk har vi sett i den såkalte tullefagdebatten. Et samfunn som ønsker kunnskapsbasert politikk, bør hegne om akademisk frihet, også når forskningen produserer kunnskap man personlig ikke liker eller er enig i.I en tidhvor akademisk frihet er under press verden over, bør vi i Norge være særlig varsomme med å gjenskape retorikken om at forskere som kritiserer maktforhold i samfunnet er problematiske i seg selv. Samisk forskning bør vurderes ut fra vitenskapelige og demokratiske prinsipper, ikke etter om resultatene er bekvemme ut fra majoritetens narrativer.

• Astri Dankertsen er i tillegg til å være professor ved Nord universitet også medlem av NSR og SV. Hun sitter også i Bodø bystyre.

Når samisk selvbestemmelse stemples som «parallellsamfunn»

Sametingets makterobring nord for Dovre gjennom samtykkedialog

En ansvarlig debatt om Sametingets økonomiske fundament