Marisletta – et case for regneøvelser eller en realistisk utviklingsmulighet?
Det kan være nyttig å tenke utenfor boksen, men en bydel på Marisletta er nok som å be en sjakkspiller flytte «springer til f9»
På konferansen «Hjerterom for byrom» la førsteamanuensis Espen Sirnes fram et forslag om å etablere en ny bydel på Marisletta på Kvaløya. Jeg var selv ikke til stede, så min forståelse av forslaget bygger på referater om innlegget hans og hans egne innlegg i ettertid.
Lønnsom tunell fra sentrum til Marisletta
Aller først vil jeg berømme Sirnes for å kaste seg utpå med et konkret forslag, og som han sier må vi tillate oss å tenke «utenfor boksen». Og han utfordrer fagmiljøet jeg er en del av til å være mer synlig i debatten. I denne omgang er nok mitt innlegg mer kritisk undersøkende enn rettet mot konkrete løsningsforslag, men håper det er et nyttig bidrag til dette ordskiftet.
Ifølge Sojtaric sin gjengivelse, vil «en tunnel fra Marisletta på Kvaløya og rett inn i Sentrumstangenten (…) koste 4,5 milliarder kroner ifølge en nytte- kostanalyse som studentene hans har gjort.»
Sirnes sier selv (23.02.) at «En tunell direkte fra Sentrumstangenten til Marisletta kan bidra til å løse problemet. En stor boligreserve blir tilgjengelig fem-seks minutters busstur fra sentrum. Tunellen bør ikkebrukes til lokal trafikk, men til kollektivtransport og regional transport.» Dette skal ifølge Sirnes bli virkelighet ved at «en tilstrekkelig høy bomavgift» skal sørge for at tunellen ikke brukes til nærtrafikk slik at nullvekstmålet overholdes.
MDG vil kansellere forsker
Jeg skal ikke leke økonom, men ideen om at man skulle få aksept i Tromsø-samfunnet for å bruke 4,5 millarder kroner på en tunnel som folk flest ikke skal kunne bruke, fremstår forsiktig sagt lite begrunnet.
Selv om dette – mot alle formodninger - skulle bli realisert, er det likevel ikke grunnlag for å hevde, som Sirnes gjør, at «en ny bydel i Marislettaområdet vil altså være det stikk motsatte av «spredt bilbasert byutvikling». Eller ser Sirnes for seg at det skal bli forbud mot bilhold for beboerne på Marisletta, og med hvilken lovhjemmel? Mange av dem vil selvsagt, av et utall ulike grunner, bruke bil til å kjøre rundt via Eidkjosen.
Ikke minst er jeg svært spent på hvilke politikere som vil fronte bruk av 4,5 milliarder til en tunnel til/fra Kvaløya som det er meninga at folk som bor der (eller på Tromsøya) ikke skal bruke. Og dette helt uavhengig av hvilke samfunnsøkonomiske gevinster Sirnes har regnet seg fram til når det gjelder realisering av tomteverdier.
Boliger og folketall
Sirnes ser for seg utbygging av 12 000 boliger over 30 år. Hvor mange personer skal da bo der? I Tromsø kommunes rapport fra 2024 leser vi at det i Tromsø er 2,11 personer per bolig i gjennomsnitt. Vi må kunne anta at tettheten i en ny landlig bydel, hvor ambisjonen ikke minst er å tiltrekke seg unge voksne i etableringsfasen, en god del av disse rimeligvis med barn/planer om barn, er i overkant av dette. Kanskje 3 personer per bolig er mer realistisk for Marisletta. Men la oss være konservative i anslaget og legge oss på kommunens gjennomsnitt.
12 000 x 2,11 er ca 25 000. En folketallsvekst på det nivået fram til 2050, eller endog 2055, er godt i overkant av de høyeste anslagene for befolkningsframskrivningene i Tromsø kommunes rapport «Framtidig befolkningsutvikling» fra 2024. SSB sitt hovedalternativ er en vekst på bare ca. 5000 fram til 2050.
For at Sirnes scenario skal bli virkelig, er det da i tillegg til at de mest optimistiske folketallsvekstscenariene slår til, en forutsetning at all ny boligbygging i Tromsø kommune skjer på Marisletta. Ingenting kan da bygges andre steder, for all ny folketallsvekst må kanaliseres til Marisletta, nettopp for å maksimere samfunnsnytten av tomteverdiene der. Ser kommunen og interessentene knyttet til allerede regulerte boligfelt og pågående utviklingsprosjekter det som akseptabelt, enn si ønskelig?
ARILD BUANES, bio
Handlingsrommet
Det er vanskelig å se for seg at Marisletta-prosjektet vil tolkes av de statlige sektormyndigheter som har innsigelsesrett til kommunale planer, som å være i tråd med nasjonal arealpolitikk. Men selvfølgelig, nasjonal politikk er nasjonal politikk bare til den bli endret. Og dette er noe den lokale planmyndigheten (altså: kommunestyret) må vurdere: Skal man tenke utvikling innenfor dagens handlingsrom, eller skal man jobbe politisk for å utvide dette handlingsrommet? Og hva er realismen i det?
Nullvekstmålet og kompakt byutvikling er to tunge nasjonale føringer, som har utviklet seg over tiår og er nedfelt blant annet i statlige planretningslinjer (SPR) for areal og transport. I tillegg har vi SPR for klima og energi som blant annet tematiserer arealbruk mer allment, men også karbonrike arealer som myr. Et blikk på kartet viser at et utbyggingsområde i 3 km radius fra tunnelinnslaget som foreslått av Sirnes, vanskelig kan unngå betydelige myrarealer. I tillegg ligger Marisletta helt opptil Grindøysundet naturreservat, som går til fjæresteinene på Marisletta. Er det slik at etablering av en ny stor bydel på Marisletta med 25 000 innbyggere ikke vil påvirke verneverdiene her?
En mer praktisk, men potensielt konsekvensrik, problemstilling er om grunneierne på Marisletta er interesserte i denne type utvikling, eller om prosjektet alternativt vil kreve ekspropriasjon, og hvor fristende det sporet måtte være for politikerne.
En rekke rapporter og medieframstillinger om omfanget av nedbygging av natur, har aktualisert en debatt om kommunene har for stor (eller for liten) innflytelse på arealbruken i landet. Dette er selvfølgelig et konfliktområde mellom statlig og lokalt nivå. Noen spørsmål i spenningsfeltet stat-lokal gjelder statens forhold til kommunene generelt, noen gjelder ulike utvalg av kommuner, f eks de med bypakker og byvekstavtaler. Andre spørsmål kan gjelde enkeltkommuner, eksemplifisert ved den tidligere bensinavgiften i Tromsø, og atter andre tema berører et fåtall kommuner, som spørsmålet om turistskatt i særlig påvirkede kommuner/regioner.
Hvorvidt Tromsø kommune skal utvikle et prosjekt som Marisletta for å teste hva som er mulig å få aksept for, eventuelt gjennom endringer i det som per i dag er statlig politikk, er i siste instans et spørsmål som politikerne må ta stilling til. Det kan være nyttig å tenke utenfor boksen, men en bydel på Marisletta er nok som å be en sjakkspiller flytte «springer til f9». Utafor boksen, ja. Men ikke lenger sjakk.