Herold

Sametinget har i 2026 et budsjett på rundt 788 millioner kroner. Nesten 30 prosent av dette går til politikk og administrasjon. I norske kommuner ligger tilsvarende andel normalt rundt 6 prosent. Hvorfor trenger Sametinget fem ganger så stor administrasjon?

NSR i Sametinget er misfornøyd med dette og vil - ikke overraskende - ha mer.

Debatten om Sametingets fremtidige finansiering har tilspisset seg etter Skjalg Fjellheims kommentar i Amedia.

Sametingsråd Maren Nystad Storslett fra NSR reagerer. Hun mener kritikken er preget av «uriktigheter og skremselsbegreper som parallellstat», og skriver:

«Som sametingsråd er det min oppgave å bringe debatten tilbake til et saklig nivå, basert på de utredningene som foreligger.»

Det er et legitimt ønske. Men en saklig debatt må starte med å avklare Sametingets rolle i det norske styringssystemet.

Jeg har tidligere utfordret både NSR og organisasjonen EDL på påstanden om at Sametinget «bestemmer så mye». EDL har forsøkt å begrunne påstanden, mens NSR har valgt taushet.

De har nok en god grunn til det, noe jeg kommer tilbake til.

Sametinget er ikke et besluttendeorgan på linje med kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Disse har myndighet gjennom valgloven.

Sametinget er et rådgivendeorgan opprettet gjennom sameloven.

Dette organet kan derfor ikke fatte bindende vedtak for innbyggerne i Norge – og heller ikke skrive ut skatter eller avgifter.

Likevel diskuteres nå modeller for en egen skattebase.

Et betydelig budsjett

I sitt innlegg viser sametingsråden til folkeretten og krav om økonomiske midler.

Dette er det bred enighet om i Norge. Samiske språk-, kultur- og samfunnsinstitusjoner trenger stabile økonomiske rammer.

Sametinget er allerede finansiert gjennom statsbudsjettet.

I 2026 er budsjettet på rundt 788 millioner kroner.

Av dette går 43,9 millioner kroner til politisk nivå og 181,9 millioner kroner til administrasjonen. Over 225 millioner kroner – nesten 30 prosent – går dermed til drift av organisasjonen.

Resten fordeles gjennom tilskuddsordninger til språk, kultur, næring og institusjoner.

Sametingets administrasjon teller rundt 180 ansatte, hvorav omtrent 80 arbeider ved hovedkontoret i Karasjok. Dette er basert på et valgmanntall på rundt 25 000 velgere, der litt over 18 000 stemte ved siste valg.

Kommuner med tilsvarende antall velgere bruker som nevnt normalt rundt 6 prosent av budsjettet på administrasjon og politisk nivå – samtidig som de leverer barnehage-, skole-, helse- og omsorgstjenester og en rekke andre lovpålagte tjenester Sametinget er fritatt for.

Et viktig premiss i debatten

Sametingsråden skriver også om en egen skatteordning:

«Sametinget er det eneste folkevalgte organet i Norge som ikke har en slik ordning.»

Det er riktig at Sametinget velges gjennom valg. Men det er avgjørende å skille mellom representasjon og beslutningsmyndighet.

Kommunestyret og fylkestinget kan beslutteskatter og avgifter.

Stortinget kan beslutte lover og skatter/avgifter.

Kommunene kan i tillegg beslutte tjenestetilbud samt styre arealbruk gjennom plan- og bygningsloven.

Sametinget har ikke slik myndighet. Det gir kun råd til staten og forvalter enkelte tilskuddsordninger.

Skattlegging krever beslutningsmyndighet

Sametingsråden understreker også: «Det foreligger ingen forslag om at samer skal betale ekstra skatt.»

Det er et viktig poeng. Men selv om en eventuell modell skulle baseres på eksisterende skatteinntekter, oppstår det samme spørsmålet:

Hvilket organ skal ha myndighet til å disponere skatteinntekter?

I Norge er det et grunnleggende prinsipp at skatt bestemmes og disponeres av folkevalgte organer med demokratisk beslutningsmyndighet. Sametinget har ikke slik myndighet. Gis de det, vil vi i praksis få et nytt politisk nivå – et parallellsamfunn Fjellheim helt berettiget advarer mot.

Et spørsmål om prioritering

Når et rådgivende organ med nær 800 millioner kroner i budsjett etterspør en egen skattebase er det derfor naturlig å spørre:

Er utfordringen mangel på penger – eller mangel på prioritering?

Jeg har 36 år bak meg som folkevalgt i kommunestyre og fylkesting. Jeg vet at et flertall av folkevalgte kan velge å bruke mer penger på «økonomisk minglemoro» for de mange administrative og politiske ledere i stedet for flere ansatte og bedre tjenester til innbyggerne.

Hvis slike valg gjøres, er ikke løsningen å «rope på han stat» etter mer penger.

Sametinget må heller lære å gjøre det samme som alle andre må gjøre:

Sette tæring etter næring – og prioritere det som er viktigst.

Mitt oppsummerende spørsmål til NSR på Sametinget blir derfor:

Krever dere at Sametinget skal få beslutningsmyndighet på mer enn det interne budsjettet? Hvis JA; i så fall på hvilke politikkområder og på bekostning av hvem?