Herold

Når regjeringen nå har budsjettkonferanse har vi en klar forventning om at Finnmark prioriteres i alle sektorer.

Finnmark og Nord-Norge blir i norsk politikk omtalt som det viktigste i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Finnmark er en geografisk utkant, men samtidig den sentrale periferi i et sikkerhetspolitisk bilde.

Disse begrepene rommer en grunnleggende ambivalens: Regionen anerkjennes som sikkerhetspolitisk viktig, men behandles samtidig ofte som perifer i nasjonal prioritering. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 og den påfølgende strukturelle endringen i europeisk sikkerhetspolitikk, er det nødvendig å revurdere denne forståelsen. Finnmark er ikke en randregion i norsk politikk. Det er et strategisk kjerneområde.

Finnmark må forståssom del av et bredere strategisk landskap hvor sikkerhet ikke bare handler om territorielt forsvar, men om samfunnets samlede robusthet.

Vår betydning strekker seg langt utover militære forhold. Barentshavet er et av verdens mest produktive havområder, og fiskeriforvaltningen har historisk vært et eksempel på vellykket institusjonelt samarbeid mellom Norge og Russland. I en periode med politisk spenning blir evnen til å opprettholde bærekraftig forvaltning av felles ressurser et spørsmål om institusjonell robusthet.

Samtidig aktualisererEuropas økte fokus på strategisk autonomi innen kritiske råstoffer Finnmarks mineralressurser. Tilgang til metaller og mineraler som inngår i batteriteknologi, fornybar energi og forsvarsindustri gir regionen en potensiell rolle i europeisk industriell sikkerhetspolitikk.

Fisken har vært bærende for bosetting og sysselsetting for kysten av Finnmark. I situasjonen vi står i nå er det viktig at vi utforsker alle tiltak som gir mer bearbeiding og aktivitet i kystsamfunnene. Det arktiske landbruket, reindrifta og fiskeriene er viktig for vår totalberedskap og er hjørnesteinsbedrifter i våre lokalsamfunn.

Nordområdestrategien til regjeringen ble lagt frem høsten 2025. Målet er at Nord-Norge skal ha livskraftige lokalsamfunn der folk ønsker å bo, og som bidrar til sikkerhet og beredskap. De fem innsatsområdene er:

• Norsk handlefrihet og innflytelse i nordområdene
• Totalforsvar som skaper trygghet, aktivitet og beredskap i nord
• Gode og trygge lokalsamfunn
• Infrastruktur som bygger samfunn
• Næringsutvikling som skaper verdier

Dette er gode og riktig målsetninger, men for å lykkes må det prioriteres i bevilgninger og i fokus på tvers av sektorene. Nordområdene skal ikke bare være noe vi snakker om, det må også være konkrete avgjørelser som bidrar til arbeidsplasser, infrastruktur og bolyst. Vi trenger kraft, kapital, kompetanse og statlig tilstedeværelse.

På energifeltethandler det om fortgang i arbeidet med å bygge ny kraftlinje til Skaidi-Varangerbotn. 420-kv linja handler om samfunnssikkerhet og beredskap, samtidig som det er en forutsetning for vekst, ny industri og arbeidsplasser. I Berlevåg er energi innsatsfaktoren som gjør at man kan lykkes med å skape nye moderne arbeidsplasser, da må tempoet opp for mer produksjon og kapasitet. Vi er på etterskudd.

Når Wistingskal realiseres forventer vi at også driftsorganisasjon ligger i Finnmark, de organisasjoner som skal høste av ressursene kan ikke ha en ledelse som styrer utenifra. Skal olje og gassnæringen lykkes med legitimitet i nord må avtrykket ble sterkere og større.

Staten mågjennom sine virkemidler, egne etater eller strategiske eierskap bidra til at vi kan støtte opp om næringsutviklingen. Virkemiddelapparatet må tilpasses slik at staten kan ta en sterkere rolle som regionalutvikler. Noe av inntektene som skapes av våre olje og gassressurser i Barentshavet kan bidra til risikovilligkapital på land i Finnmark. Både kommunale næringsfond og regionale utviklingsmidler må styrkes.

Vi lykkes medgode kompetansemiljø der det satses, enten det er kystverket i Honningsvåg, kontoret for voldsoffererstatning i Vardø eller Innkrevingssentralen i Sør-Varanger. Flere nye statlige arbeidsplasser må lokaliseres til Finnmark og etablerte kompetansemiljø må skjermes i omorganiseringer av statlige bedrifter.

Tradisjonelt harinfrastrukturprosjekter i nord blitt vurdert primært gjennom bedriftsøkonomisk lønnsomhet. I en mer usikker geopolitisk situasjon bør strategisk robusthet tillegges større vekt.

Veistandard, flyplasskapasitet og digital infrastruktur i Finnmark er tilsvarende elementer i en bredere sikkerhets- og utviklingsstrategi. Robust infrastruktur er både et utviklingsgode og et sikkerhetspolitisk virkemiddel. En helhetlig nordområdepolitikk krever langsiktige investeringer, institusjonell robusthet og politisk konsistens. Den krever at sikkerhetspolitikk og samfunnspolitikk sees i sammenheng.

Når regjeringennå har budsjettkonferanse har vi en klar forventning om at Finnmark prioriteres i alle sektorer. Spørsmålet er ikke om Finnmark er viktig. Spørsmålet er om Norge er villig til å handle som om det er det.