Herold

I vikingtidens Norgekom truslene sjelden langs veien. De kom sjøveien. Langs kyst og fjorder var trygghet ikke et spørsmål om avstand, men om beredskap. Svaret het leidang. Leidangen var den norske middelalderstatens sjømilitære mobiliseringsordning.

Kystbygdene var inndelt i skipreider, som hver hadde ansvar for å stille ett leidangsskip med mannskap, våpen og forsyninger når kongen krevde det. Ordningen hadde røtter tilbake til vikingtid, men ble fast regulert gjennom landskapslovene på 1100- og 1200-tallet.

Hvert leidangsskip var vanligvis på 20 sesser (tofter). Hver sess representerte en åreplass, med to roere. Det innebar at ett skip normalt kunne bemannes med rundt 40 mann. I tillegg kom styrmann og eventuelt andre funksjoner.

I Naumdøla fylkevar det ni skipreider. Samlet kunne fylket derfor stille ni skip, med et samlet potensial på omkring 400-500 mann dersom alle skip var fullt bemannet.

Dette var altsålokale fellesskap, med plikt til å stille skip, mannskap og forsyninger når ufred truet. I det gamle Naumdølafylket, var dette systemet tett knyttet til landskapet, leia og elvene som bandt folk sammen.

Kysten først – Ytre Namdal som frontlinje

Tyngdepunktet i Namdalens skipreideordning lå i Ytre Namdal, langs kysten og de trange sundene som kontrollerte ferdselen nord–sør. Områder rundt Nærøysundet og øylandskapet i dagens Nærøysund kommune var særlig viktige. Her gikk hovedleia, og her måtte et skip raskt kunne settes på vannet.

Arkeologiske spor i form av nausttufter, gravhauger vendt mot leia og vardelokaliteter på fjell og høydedrag vitner om et samfunn som levde med havet som både ressurs og trussel.

Fjorden og elva – midtre Namdal som knutepunkt

Lenger inn låNamsenfjorden og området rundt Namsos, Overhalla og Flatanger. Namsen fungerte som hovedåre for ferdsel og forsyning. Skipreideplikten strakte seg trolig opp til Overhalla, og muligens mot Grong, der elva fortsatt var farbar for mindre fartøy. Det er også sagt at skipreiden gikk så langt som laksen gikk opp i elva.

Her bidro gårdenemed mannskap, proviant og tømmer. Indre deler av dalen fungerte som bakland, integrert i leidangssystemet gjennom leveranser og bemanning.

Indre Namdal – bakland med ansvar

I områdene rundt Harran og Namsskogan gikk man i praksis utenfor den direkte skipreideinndelingen. Likevel var disse områdene en del av helheten. Uten forsyninger, råvarer og folk herfra ville skipene ved kysten vært mangelfullt utrustet.

Et leidangsskip hadde vanligvis 30-40 roere, og kunne i krigstid romme opptil 50–60 mann. Det var naboer og slektninger som rodde sammen. Skipet var fellesskapet i konsentrert form.

Frostatingsloven regulerte pliktene strengt. Ikke fordi staten var allmektig, men fordi fellesskapet var sårbart. Én som uteble, svekket alle.

Skipreidene i Namdalen minner oss om at samfunnets styrke ikke bare ligger i sentrale strukturer, men i lokal vilje til å stille opp. Truslene er annerledes i dag, men prinsippet består: Når presset kommer utenfra, er det samholdet innenfra som avgjør om vi står støtt.

I vikingtidens Namdalrodde man ikke alene.