Herold

Ruth Golden gikk nylig bort. Hun ble 104 år gammel og fikk bo hjemme på sitt kjære Berby helt til siste slutt.

I dag – på hennes 104 og et halvt årsdag – ble det tatt farvel med husfrua på Berby i Prestebakke kirke. Båren ble deretter ført til Søndre Enningdalen kirkegård for jordfestelse.

Begynte på husmorskolen

Få er forunt å bli så gammel som Ruth Golden (født Holden) ble, og da hun fylte 100 år, ble hun intervjuet av HAs journalist Bjørn Ystrøm. i reportasjen sto det:

«Når hun forteller at hun er født på «den rette siden av fjorden», så mener hun vestsiden av Oslofjorden. At byjenta fra Sandefjord skulle ende opp som husfrue på Berby, langt ute på bygdene på østsiden av fjorden, var det ingen som hadde forestilt seg. Men det var før hun møtte Reidar.»

Det var altså i det andre krigsåret – i 1941 – at hun kom til Alette Goldens husmorskole sammen med tre andre venninner.

Da var hun et halvt år på Berby. Og det var altså i løpet av disse seks månedene at hun ble kjent med Reidar Golden. Etter et halvt år på Berby flyttet Ruth tilbake til Sandefjord, men de to opprettholdt kontakten.

Nyttårsaften 1946 giftet de seg og slo seg ned på Berby.

Et oppmerksomt nærvær

I Ruth Goldens begravelse tirsdag holdt datteren Anne, barnebarnet Johan og oldebarnet Knut Oskar minnetale.

Datteren minnet en mor som fikk et veldig langt og begivenhetsrikt liv.

– Det er veldig mange måter å beskrive mamma på, ett av dem er det som legges i begrepet mindfulness – oppmerksomt nærvær – hun var til stede der hun var, og hun satte seg mål og delmål, sa Anne Golden.

– Da hun startet på skolen, måtte hun gå tvers gjennom byen, det var lang vei for en 7-åring, og hun fortalte hvordan hun fulgte med på klokkene på veien. Hvis hun så at det store uret ved middelskolen var 5 over 8, gikk det bra! Ellers måtte hun småspringe! Det hun ønsket seg, var klokke, og det fikk hun veldig tidlig. Det var svært uvanlig på den tiden, i 1920-årene. Da fikk hun flere milepæler på veien og kunne beregne tiden.

I minnetalen fortalte datteren om en hjemmeværende mamma som fortalte historier, skrev stiler og strikket ferdig sokkene for de tre barna sine, de spilte kort og la kabal – alltid vennlig og mild.

Mistet mannen tidlig

Da Ruth Golden var 59 år ble hun og familien rammet av en stor sorg. Barnebarnet Johan fortalte om denne perioden av livet under minnetalen:

– Hun hadde vært hos frisøren og sto og ventet på mannen som alltid var sent ute. Men denne gangen kom han ikke. I stedet dukket Knut og Erik opp og sa at de måtte på sykehuset. Moffa var blitt lagt inn. Men han hadde ikke bare blitt lagt inn, han var død. Mimmi som jeg kalte henne – eller var det hun som kalte seg det når hun snakket til meg – grep til sine ferdigheter. Mål, delmål, mindfulness. Tok en dag av gangen. Og hun raket, det var terapien, sa hun senere. Parken, alleen, hun målte opp, først bort til svingen i formiddag, så hjem å spise, så til bøketreet, til hushjørnet osv.

Johan Golden minnet en bestemor som satt på stolen sin ved vinduet og så på det som skjedde på gården. Hun fulgte med og trådde til. Ikke med arbeid utendørs, men med mat, barnepass og oppmuntrende ord til sønnen Knut, som fikk store oppgaver da faren Reidar gikk bort.

Fortalte fra livet på Berby

Oldebarnet Knut Oskar fortalte om da en ny storm rammet Ruth. Hun var 80 år da sønnen Knut brått døde.

– Å miste et barn, selv som gammel, er det verste, sies det, det blir feil rekkefølge. Men hun har mange ganger sagt til meg at selv om det var helt forferdelig å få nyheten – så ville hun hjelpe, være sterk. For pappa (Jens) var bare 25! Hun sto rakrygget på sin milde måte og var der for ham og de andre i familien.

Knut Oskar minnet en oldemor som likte to ting spesielt godt. Det ene var å fortelle fra livet på Berby før og om alt hun hadde opplevd:

– Da hun hørte at jeg hadde vært i Jotunheimen, fortalte hun at hun hadde gått Besseggen 3 (eller var det 4) ganger. Jeg ble veldig imponert, og det likte hun! «Jeg har ikke alltid vært gammel, skjønner du», sa hun. «Jeg var faktisk sprek og kvikk».

En annen ting Ruth Golden likte var at barnebarnet Jens kom innom og fortalte om våronna eller innhøstingen. Da spurte hun om de hadde fått sådd på Langjordet eller Stuttangen.

– Hun kunne navnene på de fleste jordstykkene. Og hun ville være oppdatert, sa Knut Oskar Golden.

Fikk være hjemme

I minnetalen uttrykte datteren Anne takknemlighet over at moren fikk bo hjemme på Berby til siste sekund.

– Berby var ikke lenger på feil side av fjorden, Berby var alt for henne! Hun var tålmodig, satt i stolen sin og klaget bare på at kroppen ikke lystret, sa Golden, som uttrykte stor takknemlighet overfor den gode hjelpen moren hadde fått fra hjemmesykepleien.

– Hjemmesykepleien har vært fantastisk mot mamma, uten dere hadde den siste tiden hjemme vært umulig. Tusen takk! Og tusen, tusen takk mamma! Du vil alltid være hos oss, det vet du, avsluttet hun minnetalen.