Herold

Tidenes norske OL-suksess, med hele 41 medaljer og et enda større antall sterke enkeltprestasjoner, har imponert en hel verden. Grunnlaget for medaljene starter lenge før utøverne står på pallen, og veien dit er mange.

Noen av verdens beste idrettsutøvere har drevet med flere idretter langt opp i ungdomsårene, mens andre har valgt én idrett og spesialisert seg tidlig. Noen viser talent allerede som barn, mens andre utvikler seg gradvis. Ser vi på norske OL-vinnere, er det tydelig at topprestasjoner springer ut av ulike utviklingsløp.

Debatten om toppidrettsutøveres vei til pallen har over flere år vært lik; bør unge utøvere trene allsidig eller spesialisere seg tidlig? Spørsmålet fremstilles ofte som et verdivalg, som om det finnes ett riktig svar.

Fundamentet for norsk idrett er den norske idrettsmodellen. Den skal vi hegne om. Vi bør likevel erkjenne at ikke alle utviklingsløp følger samme system. Ambisjonen må fortsatt være å gi flest mulig mulighet til å utvikle seg og lykkes.

Gulljubel for bronse: – Folk skjønner ikke hvor stort dette er

For selv om veiene til OL-gull er flere, finnes det noen fellestrekk.

Det første handler om utvikling over tid. Bak hver medalje ligger mange år med systematisk trening og arbeid med å utvikle ferdigheter. I toppidrett tar utvikling tid. Det krever utholdenhet, motivasjon og evne til å stå i lange utviklingsløp, også når fremgangen ikke er jevn eller umiddelbart synlig.

For det andre er miljøet rundt utøveren avgjørende. Bak nesten hver prestasjon og medalje finner vi et tett samspill mellom familie, klubb, trenere og toppidrettsmiljø. Nøkkelen for fremtidig suksess er at utøveren er i et miljø som har tro på utøverens fremtidige potensiale.

Familien er ofte en avgjørende ressurs, som støtter, legger til rette for og følger opp barna sine. Samtidig skaper klubber og trenere rammene for idrettshverdagen og bygger kultur. Voksne som ser ungdom, stiller krav og viser engasjement, kan være forskjellen på frafall og gjennombrudd.

Trener med løpestjernen: – Helt rått det Henriette har levert!

For det tredje er muligheten til å kombinere utdanning og toppidrett viktig. Toppidrettsskoler gir unge utøvere en strukturert hverdag der trening, skole og restitusjon fungerer sammen over tid. Interessant i denne sammenheng er at over 80 prosent av norske medaljevinnere i OL har gått på toppidrettsgymnas eller spissede idrettslinjer.

Samtidig opplever fortsatt mange unge utøvere at de må velge mellom skole og idrett. Det er en unødvendig motsetning. En toppidrettskarriere er kort, mens livet etter idretten er langt. Derfor må det legges til rette for at unge kan satse på idrett samtidig som de fullfører utdanning.

Når norsk idrett nå ser fremover etter OL, bør innsatsen særlig rettes mot å styrke samspillet rundt barn og unge. Det innebærer å sikre fleksible skoleløp som gjør det mulig å kombinere utdanning og idrettssatsing, å styrke samarbeidet mellom klubb, skole og toppidrettsmiljøer, og å ta vare på den norske idrettsmodellen der veien til toppidrett er åpen for mange gjennom bredde, frivillighet og gode rammebetingelser.

Spørsmålet bør derfor ikke være om veien til toppen går gjennom allsidighet eller spesialisering, men om vi klarer å legge til rette for at flere får utvikle seg som utøvere ved å finne sin egen vei.