Herold

Akademikere i solen sprekker som troll.

Dankertsens innlegg i Nordnorsk debatt er et sjeldent gufs fra universitetet. Ut av elfenbenstårnene får vi endelig se hva slags ideer som er skapt; ideologier som ikke tåler dagens lys og paradigmer som ikke skal angripes av den frie presse.

Dankertsen har kommet med noen innspill som ikke kan forbli uimotsagt.

Hykleriets høysang

«Dette føyer seg inn i en lengre rekke av utspill hvor Fjellheim mener at samisk forskning mangler bredde, er aktivistisk og ideologisk forankret.»

Akademisk frihet for forskere på samiske forhold er ikke et importproblem, men et demokratisk grunnprinsipp

Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder

Dette utspillet fra Dankertsen er nesten ikke til å tro. Dankertsen omtaler selv forskningen sin som verdien av «samiske perspektiver, «at man skal utfordre makten» og hun omtaler den norske staten som kolonistisk. Dette kan vel ikke beskrives som annet enn uten bredde, aktivistisk og ideologisk forankret. Forskning som har som mål å fremme et bestemt perspektiv på grunn av politiske implikasjoner, og samtidig bygger på en bestemt maktforståelse, er per definisjon aktivistisk og ideologisk. Til grunn for forskningen, så legges det også normative føringer om "rett" og "urett". Snakk gjerne om det, men ikke skjul det bak akademia.

Dankertsen forsøker seg å si at kritikk er viktig og sunt. Men når Fjellheim kritiserer Sametinget (et politisk organ) og den samiske politikken generelt, så omtales kritikken hans som skadelig. Altså han utvider ikke debatten ved å kritisere disse aktørene; han ødelegger debatten med «polarisering» og «mistenkeliggjøring». Kritikk er dermed ikke sunt; det er faktisk skadelig. Her taler Dankertsen med to tunger.

Den maktblinde elite

Professor Dankertsen benytter seg av en problematisk strategi; akademikeren skal kritisere maktforhold som bare professoren og hennes kollegaer kan se, men skal også ha definisjonsmakt over alle andre. Så når den frie presse etterprøver de som faktisk søker definisjonsmakt (den fjerde statsmakts hovedoppgave), tas de til inntekt for å løpe maktens ærend. Det øyeblikket professoren møter kritikk, forvises det som maktens forsvarbehov.

Som om Skjalg Fjellheim har noe å vinne på disse fortellingene! Er det han som graver etter malm? Er han «majoritetens» utvalgte talsmann?

Vel så viktig er det å bemerke seg hva Dankertsen avpolitiserer; styringssystemer og ideologier blir behandlet som upolitiske, mens journalistikken blir problematisert. Balansen mellom etniske grupper i et mangfoldig samfunn blir behandlet som moralske imperativ og derfor avpolitisert, mens reaksjonene mot det som gjøres blir gitt et politisk ansvar. Dankertsens rammeverk har altså alltid rett, og kan ikke ta feil.

Akademiske trender og evige sannheter

For oss som har studert det siste tiåret så klinger dette kjent. Perspektivet er ufeilbarlig; det er sant fordi det er sagt, og enhver form for kritikk bekrefter bare hvor riktig det er. Eller vi kan si det som det er; det er ufalsifiserbart. Dankertsen er nok kjent med hva Karl Popper kaller det som faller på feil side av «demarkasjonslinjen».

Når Skjalg Fjellheim kritiserer Dankertsen, så er ikke dette makten som taler i et desperat forsvar. Det er en journalist som tar akademikeren på alvor. For en akademiker som snakker om effekten arbeidet hennes har på samfunnet, virker hun lite interessert i hva samfunnet selv mener. Men selvsagt er det slik; Dankertsen har alle svarene fra før! Da er empiri og tilbakemelding kun interessant så lenge det bekrefter hennes utgangspunkt.

Videre skriver Dankertsen: Å kritisere makt, er ikke «ideologisk» eller dårlig forskning. Det er derimot en del av forskningens mandat. Det å kritisk reflektere rundt maktforhold i samfunnet, inkludert politiske strukturer som kolonialisme, er en helt grunnleggende del av akademias samfunnsoppdrag--.

Dette er uredelighet på sitt beste. Å kritisere makt forutsetter å definere makt, og maktdefinisjon er ikke en selvfølgelighet. Det å definere makt som det ene eller det andre er selve definisjonen på en ideologi, og blir en del av makten i seg selv.

Og slik Foucault forklarer det; makt er det som skjuler seg bak å ikke synes å være makt.

Når begrep som «kolonialisme» brukes som om det var et helt vanlig begrep, utøver Dankertsen makt: makt gjennom å styre samfunnsdebatten. Å definere hvem som hører til og ikke, hvem som har rett og ikke. I stedet for å svare på Fjellheim sine innvendinger om det analytiske rammeverket faktisk stemmer med virkeligheten, om analysenes proporsjonalitet og begrepenes kontekstuelle validitet, så tyr Dankertsen til å anklage ham for «mistenkeliggjøre et helt fagfelt». Men det å angripe fagfeltet er jo det mest redelige man kan gjøre, fordi teoriene kan ta feil.

Men nei. For Dankertsen bekrefter bare spørsmålene i seg selv hennes mistanker. Og av dette følger det faktum at Dankertsen er så ufeilbarlig at det må jo være noe galt med de som stiller spørsmål!

Og det er sånn makt ser ut. Hvem er da Dankertsen til å kritisere makt? «Hvem vokter vokteren?» er et gammelt spørsmål; altså hvem kontrollerer makten?

I dette tilfellet virker svaret å være: ingen.