Jeg lurer på om professoren i Bodø er radikal nok for sin egen teori
Astri Dankertsen kaster ut en hipp teoretisk påstand, uten tanke på konsekvensene.
To observasjoner etter min kritikk av professor Astri Dankertsen ved Nord Universitet:
Det ene er hårsårheten blant hennes krenkede akademiske kollegaer i landsdelen. Selv en forsiktig anmodning om nye valg av perspektiver i samisk forskning, blir i denne andedammen møtt med at jeg angriper den akademiske friheten. Denne innkapslingen er interessant, men det er en annen debatt.
Det andre, og viktige, er at professor Dankertsen i sitt tilsvar til meg, ikke er i nærheten av å svare på det som var min kritikk.
Akademisk frihet for forskere på samiske forhold er ikke et importproblem, men et demokratisk grunnprinsipp
Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder
Den var at hun importerer kritiske teorier fra en australsk kontekst, som Dankertsen utvilsomt skriver rett inn i den historiske virkeligheten i Finnmark og Nord-Norge.
Hun siterer den mest kjente setningeni denne forskningsteorien om at “Kolonialisme ikke er en hendelse, men en struktur.”
Det kan i Norge ikke bety annet enn at majoritetssamfunnets blotte eksistens og tilstedeværelse på territoriet til samene, utgjør et kontinuerlig, systematisk overgrep, en form for invasjon som pågår hver eneste dag.
Poenget mitt var, at hvis professor Dankertsen i Bodø virkelig mener det hun skriver, når hun flotter seg med slike teorier, så har hun samtidig et ansvar for å erkjenne at det har radikale konsekvenser i Norge - juridisk, kulturelt, sosialt og politisk.
Konkret betyr det at Finnmark, Troms, deler av Nordland og Trøndelag ikke er å anse som norsk territorium med urfolksrettigheter innbygd, det er å regne som okkupert samisk land som må tilbakeføres. Dette er ikke en vrangtolkning av teorien Dankertsen søker til. Det*er selve*teorien.
Dankertsen refererer til denne radikale teorien, men hun nekter å ta ansvar for den logiske konklusjonen av den. Dette lar hun henge i luften. Hun importerer rammeverket, begrepene, den strukturelle logikken, men hun stopper akkurat der teorien begynner å bli politisk ubehagelig.
Skjalg Fjellheim, bio
Dette er intellektuelt uærlig, i alle fall overfor samene: Hun gir dem et teoretisk rammeverk som lover radikal endring, men som i praksis bare brukes til å produsere en kronisk status som evig offer.
Det er høyst uklart hva Dankertsen mener er likheten mellom den historiske konteksten i Australia og i Finnmark, som legitimerer bruken av denne referansen. Det svaret er jeg spent på.
Poenget er at enten er teorien relevant og sann, og da forplikter den til konklusjoner og konsekvenser, som hun forhåpenpligvis ikke støtter.
Eller så er teorien ikke sann, anvendt på «det som skjer i Nord Norge». Da bør Dankertsen vurdere å innrømme det, og se seg om etter teorier som passer bedre på nordnorsk historie og virkelighet. Jeg tillater meg å foreslå for eksempel Stein Rokkan og/eller Ottar Brox.
Det som ikke er intellektuelt redelig, er å kaste ut vilt dramatiske påstander om kolonialisme på norsk jord, og så kreve at ingen tar det man skriver på alvor.
Et naturlig kontrollspørsmål til Dankertsen er:
Mener hun at Finnmark tilhører den norske nasjonalstaten eller det samiske folket? Hvis svaret er «det samiske folket», hva skal da skje med rettighetene til de ikke-samiske innbyggerne i Finnmark?
Det er ikke et retorisk spørsmål. Det følger jo helt logisk av teorien Dankertsen bekjenner seg til.
Jeg legger også merke til hvordan professoren argumenterer på to nivåer.
Det ene er rimelig, og kan forsvares, nemlig at fornorskingspolitikkenvar omfattende og mer ødeleggende for samene, særlig sjøsamene, enn det som har vært allment erkjent.
Det andre er, og det er der det går helt galt for henne, nemlig når hun påstår at Norge fremdeles opererer innenfor en kolonial struktur» i Wolfes forstand — altså som en invaderende settlerkolonialistisk stat.
Hun importerer et teoretisk rammeverk som ikke kan bety annet enn at norsk statssuverenitet er illegitim, Dankertsen bruker det til å gi samepolitiske posisjoner akademisk tyngde, og så gjemmer hun seg bak akademisk frihet når hun blir kritisert og blir spurt om hva hun egentlig mener.
I tilsvaret prøver hun egentlig å skifte tema og gjøre meg til trumpist. Som her:
«Vi ser i flere land, med USA som det tydeligste og mest høylytte eksempelet, en polariserende måte å forstå hva forskning skal være [...] Når politiske miljøer i USA jobber for å forby ord som 'mangfold', 'kulturelle forskjeller' og inkludering i forskningssøknader [...] representerer det et direkte angrep på demokratiske verdier. At lignende kritikk nå også kommer fra en redaktør i finnmarkspressen, er temmelig spesielt.»
Dette er klassisk guilt by association: Mine innvendinger mot hennes import av analyse og teori, settes i samme kategori som trumpistisk akademisk sensur. Det gir ingen mening, og virker mer som desperasjon.
Hun er en godt betalt nordnorsk professor i det aller frieste landet i verden, men prøver å gjøre seg selv til offer for høyrepopulisme, når hun får kritikk fra en avis som har sine lesere i Finnmark.. Spørsmålet da hva slags land hun faktisk tror hun lever i. Det er ikke USA.
Det kan være grunn til å minne Dankertsen om at dekolonisering faktisk ikke er en metafor.
Når en akademiker i Bodø i 2026 begynner å leke med koloniseringsbegrepene løst og metaforisk, er det store spørsmålet om professoren er klar til å stå løpet helt ut, altså om hun er radikal nok for sin egen teori.
🔗 Published by 2 sources - Compare: