Herold

Polarisering oppstår ikke fordi noen peker på en konflikt. Polarisering oppstår når selve det å beskrive virkeligheten blir gjort til problemet.

Etter at professor Astri Dankertsen skrev om reaksjonene på samisk synlighet under åpningen av Bodø2024 som europeisk kulturhovedstad, hevder politisk kommentator i iFinnmark Skjalg Fjellheim at hennes perspektiver importerer fremmede teorier til Nord-Norge og bidrar til polarisering.

Det er en påstand som fortjener et svar. Ikke først og fremst fordi den er ny, men fordi den er så velkjent. Og farlig. Den personlige omkostningen ved at vår rett til å eksistere som et eget folk hele tiden gjøres til gjenstand for debatt er stor. Og for mange samer er det nettopp dette som er utmattende: At krav om at våre erfaringer og rettigheter som skal beskytte vår kultur tas på alvor igjen og igjen blir fremstilt som et problem i seg selv.

Det blir umulig å føre en reell samtale når selve det å beskrive konflikter blir tolket som et forsøk på å skape dem.Når vi peker på konflikter knyttet til land, kultur og rettigheter, blir det ofte hevdet at dette «polariserer». Men å beskrive en konflikt er ikke det samme som å skape den. "Da Norges Høyesterett i 2021 slo fast at vindkraftutbyggingen på Fosen krenket reindriftssamenes menneskerettigheter, var ikke konflikten et resultat av akademiske teorier eller “identitetspolitikk”. Den var et resultat av konkrete politiske beslutninger.

Polarisering oppstår ikke fordi noen peker på en konflikt. Polarisering oppstår når selve det å beskrive virkeligheten blir gjort til problemet.

Fjellheim argumenterer også for at samer i Norge er «verdens mest privilegerte urfolk», og peker på institusjoner som Sametinget, språklovgivning og rettigheter knyttet til lovverket. Det er riktig at samiske rettigheter i Norge er sterkere institusjonalisert enn for urfolk mange andre steder i verden. Men disse rettighetene oppstod ikke i et vakuum. De kom som et resultat av politiske kamper og etter en lang historie med fornorskingspolitikk – en historie som for få år siden ble grundig dokumentert av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Disse rettighetene og institusjonene er resultat av mange kamper, og at vi sammen som samfunn, har forsøkt å håndtere den uretten staten har begått overfor eget urfolk og nasjonale minoriteter. Og de er til stadighet oppe til debatt, fordi mange anser oss samer som “for priviligerte”. Et bilde Fjellheim ikke akkurat ser ut til å ønske å nyansere slik han velger å formulere seg.

Videre avviser Fjellheim bruken av historikeren Patrick Wolfe og hans teorier om koloniale strukturer som “identitetspolitisk importertvare”. Men i forskning brukes slike begreper nettopp for å analysere mønstre og strukturer på tvers av ulike steder og historiske kontekster. Å bruke et analytisk rammeverk betyr ikke å hevde at historien i Norge er identisk med historien i Australia eller Canada. Det betyr å undersøke hvordan forholdet mellom stat, territorium og urfolk har utviklet seg, og hvilke strukturer som fortsatt påvirker dette forholdet. Slik fungerer samfunnsvitenskap. Jeg undrer meg for øvrig på om Fjellheim har lest at kommisjonen faktisk også beskriver hvordan elementer av kolonialisme har vært del av fornorskningspolitikken? Dette gjennom virkemidler som for eksempel at man har oppmuntret nordmenn til å bosette seg i tradisjonelt samiske og kvenske områder, jordbrukere til å bosette seg i områder med samisk reindrift og jordsalgsloven hvor tilgang til jord kun var aktuelt for norsktalende.

Det mest slående i Fjellheims kommentar er likevel ikke kritikken av teoribruk. Det er hvor kjent argumentasjonen er. Hver gang samiske perspektiver løftes fram i offentligheten, følger ofte de samme reaksjonene: At det overdrives. At det splitter. At det egentlig ikke finnes noe problem.

For mange av oss er dette ikke lenger først og fremst provoserende. Det er utmattende. Det mest krevende i denne debatten er ikke kritikken. Det er repetisjonen. Gang på gang må vi forsvare rettigheter som allerede er anerkjent i norsk lovverk og internasjonale konvensjoner i offentligheten. Også avskrives det med at vi polariserer debatten.

Forsoning er ikke en prosess der alle skal føle seg komfortable hele tiden.

Den forutsetter at historien tas på alvor – også når den utfordrer etablerte forestillinger om hvem vi er og hvordan landet vårt har blitt til. Nord-Norge har alltid vært et mangfoldig samfunn der ulike folk har levd side om side, men hvor staten over en lang periode søkte, og i stor grad lykkes med, å undertrykke og assimilere folkene som levde her nord, også den nordnorske kystkulturen. Å snakke om dette, og utfordre de mange “etablerte sannheter” som preger samfunnet i nord, er ikke polarisering. Det er en nødvendig del av både å ta historien og forsoningsprosessen på alvor. I Sametingets behandling av Sannhets- og forsoningsrapporten viser de til internasjonal fredsforskning som handler om forskjellen på negativ og positiv fred. Det første kan betegnes som fravær av konflikt, altså reduksjon av direkte vold, mens det andre handler om reduksjon av strukturell vold å bekjempe samfunnsstrukturer som skaper diskriminering, undertrykkelse og urettferdighet.

Forsoning uten ubehag er etter min mening ikke forsoning, det er bare fravær av konflikt.

Vi er nødt til å endre de undertrykkende strukturene vi lever med som resultat etter fornorskninga. Og hvis alle vi som prøver å snakke ærlig om problemene blir anklaga for polarisering, kommer vi i alle fall ikke videre til forsoning. Da fryses konfliktene fast.